Rusavhengig og gravid: den store sjansen eller den store nedturen

Abstract

Hvert år fødes rundt 60 000 barn i Norge (Folkehelseinstituttet, s.a.). Systematiske beregninger fra 2011 viser at mange barn bor i hjem hvor en eller begge foreldre sliter med psykiske vansker og/eller alkoholmisbruk. Så mange som 190 000 barn lever i hjem hvor alkoholmisbruket er mer eller mindre alvorlig (Torvik, og Rognmo, 2011 s.5). Det finnes ikke tilsvarende tall for andre rusmidler, men andre beregninger viser at 11% av de som er innlagt i tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) har omsorg for mindreårige barn (KoRus- Sør, Borgestadklinikken, 2014, s.8). Det er med andre ord et ikke ubetydelig antall rusavhengige kvinner som gjennomgår et svangerskap årlig. Med min bakgrunn som jordmor med erfaring både fra føde/barselavdeling, svangerskapsomsorg på helsestasjon og kommunal rustjeneste, faller det naturlig å ha en spesiell interesse for gravide rusavhengige. I mitt arbeid som ruskonsulent har jeg fulgt flere kvinner som venter barn. Noen av dem har vært henvist fra jordmor som har avdekket rusavhengigheten i forbindelse med svangerskapsomsorgen, og noen av dem har jeg hatt i min portefølje også før de ble gravide. Det jeg ser og hører fra kvinnene er at det blir stilt mange krav og forventinger fra ulike hjelpeinstanser i løpet av svangerskapet. Ikke minst blir det stilt forventinger fra dem selv om at de skal klare oppgaven som mor, og at det nye barnet skal være det som redder dem ut av rusmisbruket. Noen ganger sitter jeg med følelsen av at vi som skal være til hjelp og støtte drar i hver vår retning og pålegger kvinnen ulike tiltak som gjør at hverdagen nesten blir uoverkommelig for henne. Og da er spørsmålet, hva gjør dette med kvinnen og barnet både før og etter fødsel? Hvor forstyrrende er det for den prosessen som foregår i svangerskapet, som vi vet er svært viktig for utviklingen til å bli mor?Virker alle hjelpetilbudene, eller kan det være at noen virker mot sin hensikt og fører med seg stress som er uheldig for kvinnen. Er det sånn at det er en spenning, det vil si om de ulike hjelpeinstansene har ulik forståelse, arbeidsmetode og forventing til egen rolle, mellom de ulike hjelpeinstansene, og på hvilken måte gir det forstyrrelser hos kvinnen? Kan en eventuell spenning mellom de ulike hjelpetiltakene oppleves som et stort press som fører til lav mestringsfølelse og gi grobunn for tilbakefall til rus igjen? Dette er spørsmål som jeg gjerne vil utforske videre.