| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven har jeg undersøkt på hvilken måte elever med funksjonsnedsettelser er sosialt integrert i skolens fellesskap, og reflektert over hvordan våre holdninger påvirkes av dette. Mitt forskningsmateriale er fortellinger jeg har skrevet på bakgrunn av erfaringer fra et langt liv som lærer i skolen. Jeg har valgt en narrativ kvalitativ metodisk tilnærming, der jeg analyserer og reflekterer rundt disse fortellingene. Deretter har jeg presentert fortellingene i form av en forestilling for en fokusgruppe med medlemmer fra et bredt pedagogisk praksisfelt, primært for å undersøke om fortellingenes innhold var gjenkjennbart, men også for å bringe nye perspektiver inn i forskningen.
For å forstå bakgrunnen for våre holdninger har jeg satt det hele i et historisk perspektiv. Jeg har tatt for meg språk og aktuelle begreper, og sett på hvordan disse oppstår og brukes, på bakgrunn av kulturelle, samfunnsmessige, politiske, økonomiske og kunnskapsmessige endringer, og hvordan vi har skapt vår virkelighet og formet vårt språk, begreper og holdninger på bakgrunn av dette.
Jeg har tatt for meg gjeldende lover og forskrifter som bekrefter enhetsskolen som en skole som skal inkludere alle barn, og sett dette opp mot gjeldende forskning i feltet. Jeg har sett på forskning som spesielt har undersøkt hvordan forhold legges til rette for sosial integrasjon for elever med funksjonsnedsettelse og hvordan den pedagogiske praksis organiseres for denne gruppen elever. Jeg har også sett på hvorfor det velges segregerte løsninger for disse elevene i dagens skole.
Jeg har valgt å se forskningen i lys av teori om anerkjennelsens betydning for et inkluderende fellesskap. Jeg har på bakgrunn av Poul Natorps aksiom om at «mennesket blir menneske gjennom det menneskelige fellesskapet» gitt en teoretisk begrunnelse for betydningen av å gi alle medlemmer av skolens fellesskap en dannelse til ansvarlige, anerkjennende inkluderende samfunnsborgere. Deretter har jeg satt søkelyset på dagens skolefellesskap, og reflektert over hvilke rammebetingelser det anerkjennende mangfoldige fellesskapet har i dag.
Mine funn samsvarer godt med annen forskning i feltet, og det kan synes som om skolens organisering og praksis i stor grad opprettholder et «utenforskap» for
ii
denne gruppen elever. Det fremkommer ikke av forskningen at det stilles noen forventninger til de øvrige elevene i skolen om at de skal føle noen form for ansvarlighet når det gjelder deltagelse i forhold til sine medelever som er «annerledes». Det kan synes som om denne gruppen elever tidvis er segregert og lite synlige i det store skole-fellesskapet. «Annerledesbarna» assosieres gjerne med at de er en ensartet gruppe i skolen, uavhengig av diagnose, og grupperes tidvis organisatorisk som en ensartet gruppe.
Det er, slik jeg ser det, gjennomgående en tydelig «Vi og Dem» tenkning som formidles. Det kan synes som om det ikke alltid er noen bevisst praksis for at skolen skal være en inkluderende skole for det anerkjennende mangfoldige fellesskapet, og jeg stiller spørsmål ved på hvilken måte våre holdninger, vårt språk og våre begreper påvirkes av dette.
Jeg stiller spørsmål ved kvaliteten på fellesskapene i dagens skole og hvor sterkt inkluderingsideologien står. Et premiss for en anerkjennende inkluderende skole for alle må være at skolen vektlegger dannelse av alle elever til ansvarlige inkluderende deltagere i skolens fellesskap.
Min konklusjon blir derfor at vi trenger er skole med en klar sosial-pedagogisk forankring som sikrer at barna dannes til å bli inkluderende anerkjennende mennesker i et mangfoldig skole-fellesskap. | nb_NO |
