Physical Education and mental health: A study of Norwegian 15-year-olds

Abstract

Unge menneskers psykiske helse har fått stadig økende oppmerksomhet av politikere og beslutningstakere både i Norge og internasjonalt. Barn og unges psykiske helse er ansett å være en sentral del av den norske skolens mandat, og kroppsøving løftes frem som en arena som kan fremme psykisk (så vel som fysisk) helse. Det finnes imidlertid få studier som har undersøkt ungdommers oppfatninger av og erfaringer med kroppsøvingsfaget, og de mulige konsekvenser disse oppfatningene og erfaringene kan ha for deres psykiske helse. Dette er utgangspunktet for denne studien. Studien har en sosiologisk tilnærming til teamet ved å fokusere på prosessene som utspiller seg i kroppsøving, og ved å se prosessene i kroppsøving i relasjon – i et gjensidig avhengighetsforhold – til andre prosesser i livsfasen som ungdommer befinner seg i. Det ble gjennomført en kvalitativ datainnsamling med 31 fokusgrupper som involverte 148 tiende trinns elever (15 – 16 år) ved åtte ungdomsskoler i Norge. Det overordnede temaet som vokste frem var at elevene verdsatte kroppsøving like mye for hva det ikke er som for hva det faktisk er. Kroppsøving appellerte først og fremst i kraft av å være noe annerledes og en pause fra vanlige skoletimer, samtidig som det også ga mulighet til uformelt sosialt samvær og til å styrke sosiale relasjoner. Glede og trivsel i kroppsøving ble – uavhengig av sportslig kompetanse og erfaring – forbundet med forfriskende og befriende opplevelser som en motvekt til et stadig mer akademisk, rutinepreget og prestasjonsorientert skoleliv. Prosesser relatert til organisering og gjennomføring av timen samt læreres vurdering av elevenes kompetanse (også opplevd som verdsetting) la imidlertid en demper på de gode opplevelsene. Studien viser at de sosiale prosessene som finner sted i kroppsøving kan ha konsekvenser for grunnleggende dimensjoner i unge menneskers psykiske helse som for eksempel identitetsutvikling, selvtillit og opplevelse av egenverd. I den grad kroppsøving kan påvirke unge menneskers habitus (forutsetninger, verdier og handlingsmønstre) og identitetsutvikling (knyttet det å oppleve seg selv som «sporty» eller ikke, for eksempel), kan de sosiale prosessene som utspiller i kroppsøving vise seg å ha langtidskonsekvenser. Studien har også belyst mulige negative konsekvenser av tendensen til å fremheve «nytte-verdien» av kroppsøving (og fysisk aktivitet som en del av dette) fremfor «leken» (Gibson & Malcolm, 2019). En utilsiktet konsekvens av en slik utvikling i skole og kroppsøvingskonteksten kan være at potensialet for å legge til rette for psykisk helse reduseres. På bakgrunn av dette konkluderer studien med at kroppsøving bør forsvares og legitimeres som fysisk rekreasjon som motvekt til den ellers akademiserte og teoretiske skolehverdagen.

Improving young people’s mental health has become a priority for policy-makers in Norway as elsewhere. Children and young people’s mental health is viewed as a central part of the social mandate of schools in Norway and school physical education (PE) has been presented as a suitable setting for mental (as well as physical) health promotion. Few studies, however, have explored young people’s perceptions and experiences of PE and the possible consequences for their mental health, the departure point for this study. The study approaches the topic sociologically by focusing on the processes through which PE is enacted, viewing PE as interdependent with processes within the life-stage Norwegian youth find themselves inevitably enmeshed in. Qualitative data were generated by 31 focus groups involving 148 youngsters from the 10th grade (15–16-year-olds) in eight secondary schools in Norway. The overarching theme to emerge was that PE was valued by the students for what it was not as much as what it was. The appeal of PE often lay in being different and a break from “normal” school lessons and, at the same time, an opportunity for informal social interaction and strengthening social bonds. Enjoyment of PE – even among those with limited sporting competence – was understood as giving rise to cathartic benefits and as an antidote to their increasingly academic, routinized and performance-oriented school lives. However, processes relating to the organization, delivery and assessment of lessons meant that these benefits were sometimes eroded. In terms of the overarching research question regarding the consequences of PE for young people’s mental health, the study has shown that social processes such as PE can have profound consequences for some of the building blocks of mental health among young people: for example, self-identity, self-esteem and self-worth. Insofar as processes such as PE (and sport, for that matter, in countries such as Norway) can contribute to young people’s habituses (their predispositions, values and routine behaviours) and through this their developing identities (as sporty or not, for example), processes such as PE may well have longer term consequences. In the process, the study has highlighted the potentially negative consequences of the trend towards viewing PE (and PA within it) less as “play” and more as “utility” (Gibson & Malcolm, 2019). An unintended consequence of this observed drift in a school and PE context may be that it diminishes its potential contribution to mental health. It is concluded that as far as the mental health of young people is concerned, the best justification for PE becomes physical recreation as a solution to (academic) schooling rather than PE as education.