Sammenhengen mellom selvfølelse og fysiske aktivitetsmønstre hos voksne i behandling for alvorlige psykiske lidelser.

Abstract

Norsk sammendrag Bakgrunn: En stor andel av Norges befolkning vil i løpet av livet rammes av en psykisk lidelse. Lavere forventet levealder og høyere forekomst av livsstilssykdommer er rapportert hos gruppen. I tråd med Meld. St. 19, 2018-2019, pakkeforløpet for psykisk helse og rus, som trådte i kraft 1.januar 2019, og forskning som viser til positive sammenhenger mellom fysisk aktivitet, levealder og forebygging av livsstilssykdommer, kan fysisk aktivitet kan med fordel inngå som en del av behandlingen hos personer med psykiske lidelser. Likevel når på langt nær alle anbefalingene. Motivasjon, som driver mennesket til handling og derfor en viktig faktor i den sammenheng, er angitt som en barriere for deltakelse i fysisk aktivitet blant mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Selvfølelsen, som kan sees på som drivkraften bak motivasjonsprosessen, tenderer også til å være lav hos personer med alvorlige psykiske lidelser. Formål: Hovedformålet med masteravhandlingen var å fremskaffe ny kunnskap om fysiske aktivitetsmønstre hos voksne i behandling for alvorlige psykiske lidelser, gjennom å se på sammenhengen mellom selvfølelse og indreregulert motivasjon for fysisk aktivitet, fysisk aktivitetsnivå og preferanser for fysisk aktivitet, og sammenhengen mellom selvfølelse og fysiske aktivitetsmønstre på barrierer, motiver og sosiodemografiske variabler. Metode: Gjennom kvantitativ metode og tverrsnittsundersøkelse, deltok totalt 39 voksne (>18 år) kvinner (n=31) og menn (n=8) (24-65 år), som var i behandling hos Friskstiftelsen, i studien. Bivariat analyse, herunder korrelasjonsanalyse med korrelasjonskoeffisienten Spearman rho er gjennomført. Resultater: Flere signifikante sammenhenger ble funnet mellom variablene. Hovedfunnene i studien viser signifikant positiv sammenheng mellom grad av selvfølelse og indreregulert motivasjon for fysisk aktivitet (p=<.01) og fysisk aktivitetsnivå (MET) (p=<.01), indreregulert motivasjon for fysisk aktivitet og MET (p= <.001) og MET og preferert fysisk aktivitet utendørs (p=<.05). Konklusjon: Til tross for flere signifikante funn, som kan tyde på mulige sammenhenger mellom selvfølelse og fysiske aktivitetsmønstre hos mennesker i behandling for alvorlige psykiske lidelser, er det flere svakheter ved avhandlingen, og ytterligere forskning for å undersøke sammenhengene nærmere er nødvendig.

Engelsk sammendrag (abstract) Background: A large proportion of Norway's population will be affected by a mental disorder during their lives. Lower life expectancy and higher incidence of lifestyle diseases have been reported in the group. In line with Meld. Stage 19, 2018-2019, the package course for mental health and intoxication, which came into force on January 1, 2019, and research that points to positive connections between physical activity, longevity and prevention of lifestyle diseases, physical activity can advantageously be included as a part of the treatment in people with mental disorders. Nevertheless, many do not reach the recommendations. Motivation, which can be termed as the human impetus to action, and therefore an important factor in this context, is defined as a barrier to participation in physical activity among people with severe mental illness. Self-esteem, which can be described as the impetus behind the motivational process, also tends to be low in people with severe mental illness. Purpose: The main purpose of the Master's thesis was to provide new knowledge about physical activity patterns in adults in treatment for serious mental illness, through looking at whether there is a relationship between self-esteem and internal-regulated motivation for physical activity, physical activity level and preferences for physical activity, and also between self-esteem and physical activity. activity patterns on barriers, motifs and socio- demographic variables. Method: Quantitative method and cross-sectional study has been used. The study included 39 adults (> 18 years) women (n = 31) and males (n = 8) (24-65 years), who were in treatment by the Friskstiftelsen. Bivariate analysis, including correlation analysis with the correlation coefficient Spearman rho, has been conducted. Results: Several significant relationships were found between the variables. The main findings of the study show a significant positive correlation between degree of self-esteem and internal-regulated motivation for physical activity (p = <01) and physical activity level (MET) (p = <.01), internal-regulated motivation for physical activity and MET (p = <. 001) and MET and preferred physical activity outdoors (p = <.05). Conclusion: Despite several significant findings, which indicate possible relationships between self-esteem and physical activity patterns in adults in treatment for severe mental illness, there is several limitation in this study, and further research is needed to investigate relationships more closely.