Skrivedidaktikk i teori og praksis. En kvalitativ studie av skrivediskurser i lærerutdanningens norskfag

Abstract

Avhandlingen "Skrivedidaktikk i teori og praksis. En kvalitativ studie av skrivediskurser i lærerutdanningens norskfag" er forankret i den språkvitenskapelige og sosiokulturelt orienterte skriveforskningen.

Formålet med prosjektet er å bidra med ny innsikt om hvordan lærerutdanningens norskfag kan legge til rette for viderekommen skriveopplæring av høy kvalitet. Problemstillingen omhandler hvordan dette temaet ivaretas innenfor norskfaget på det nasjonale lærerutdanningsprogrammet for skolens årstrinn 5-10, og den adresseres i form av en flerkasusstudie. Her har norskfaget på GLU 5-10 ved en norsk lærerutdanningsinstitusjon dannet en felles utdanningskontekst for to praksisgrupper á fire lærerstudenter med norsk som fordypningsfag. Disse to studentgruppene utgjør prosjektets kasus. Kasusene er kritiske i den forstand at de representerer noe typisk det er mulig å generalisere ut fra. De to ungdomsskolene gruppene hadde sin praksis ved, utgjorde også kontekst, men da for hvert sitt partikulære kasus.

Analyseenhetene i studien er en serie skrivedidaktiske hendelser som inntraff i løpet av studentenes obligatoriske praksisperiode. Hendelsene, som består av klasseromsundervisning og veiledningssamtaler om skriving og skriveopplæring, analyseres som diskursiv praksis hvor det produseres og fortolkes tekster ved at deltakerne trekker veksler på og transformerer sosial praksis. Det tekst- og diskursanalytiske verktøyet er forankret i sosialsemiotikk og Hallidays systemisk-funksjonelle lingvistikk, samt Ivaničs rammeverk for analyse av skrivediskurser. Primærmaterialet består av transkriberte lydfiler, feltkommentarer og undervisningsmateriell, mens sekundærmaterialet består av styringsdokumenter, plandokumenter fra teori- og praksisfelt, pensumlitteratur fra lærerutdanningsinstituttet, samt utdrag fra lærebøkene ved praksisskolene.

Selve analysen har vært styrt av to bærende forskningsspørsmål. Med det første spørsmålet har jeg undersøkt hvordan skriving og skriveopplæring ble konseptualisert i de skrivedidaktiske hendelsene, mens det andre spørsmålet har søkt svar på hva slags skrivediskurser som kom til overflaten, og videre hva slags diskursfellesskap de var hentet fra.

Funn i studien gjør det mulig å hevde at teorifeltet i studentenes utdanning ivaretok temaet viderekommen skriveopplæring på måter som fremmer en snever tilnærming til undervisningen, forankret i en ferdighetsdiskurs, men med elementer av en kreativitetsdiskurs. Verken ferdighetsdiskursen eller kreativitetsdiskursen kan adressere det doble oppdraget som ligger i skolens formål, bestående av både nytte- og danningsmålsettinger, målsettinger som er avgjørende for demokratisk dannelse og aktiv samfunnsdeltakelse. Disse må adresseres med mer komplekse tilnærminger i den viderekomne skriveopplæringen, hvor skriving forstås både i lys av sosial praksis og i lys av sosiopolitiske forhold. Det var spor av slike diskurser i lærerutdanningens diskursorden, men de sorterte under andre emner enn det emnet som hadde særskilt ansvar for å ivareta temaet viderekommen skriveopplæring. Sammenhengen mellom emnene måtte etableres av studentenes selv, slik at studiefaget fremsto som et fag med en usynlig pedagogikk, hvor fagets horisontalt distribuerte innholdskomponenter ikke ble tematisert og satt i sammenheng på en slik måte at studentene kunne oppøve det Bernstein omtaler som et faglig blikk.

Av denne studien er det også fremkommet at skrivediskursene ved studentenes praksisskoler konvergerte med skrivediskursene i teorifeltet, og dermed ble ferdighetsdiskursen stående som en selvfølgelig og udiskutabel tilnærming til den viderekomne skriveopplæringen. Her argumenterer jeg for at ferdighetsdiskursens dominans i praksisfeltet kan forklares ut fra to forhold. Det ene handler om lærernes kunnskapsgrunnlag. Mer komplekse tilnærminger til den viderekomne skriveopplæringen stiller flere og høyere krav til lærerens kunnskaper og ferdigheter enn hva ferdighetsdiskursen og kreativitetsdiskursen gjør. Både forskning, skjerpede kompetansekrav og nasjonale kompetanseløft vitner om behov for videreutvikling. Det andre forholdet handler om større strømninger i samfunnet, og kan sees som en konsekvens av nasjonale og internasjonale diskurser om utdanning hvor mål, kriterier og vurdering prioriteres. Dette er diskurser som gir svake vekstvilkår for skrivedidaktiske tilnærminger som adresserer både nytte- og danningsmålsettinger.

Den udiskutable posisjonen ferdighetsdiskursen fikk i disse studentenes utdanningsløp, ble ytterligere forsterket ved at fagdidaktiske problemstillinger i liten grad ble gjort til gjenstand for kritisk oppmerksomhet i veiledningssamtaler mellom studenter og praksislærer. Det er lite i denne studien som tyder på at sammenfallet mellom skrivediskurser i teori- og praksisfelt oppsto som et resultat av et nært samspill mellom teori- og praksisfelt. Det var i det hele tatt få tegn på et nært samspill mellom disse to kretsløpene i studentenes utdanning.

Abstract:

The present dissertation, Writing Pedagogy in Theory and Practice. A Qualitative Study of Discourses of Writing within the Basic Teacher Education Program’s Subject Norwegian finds its scientific foundation in linguistic and sociocultural oriented writing research.

The purpose of the project is to provide new insight into how the teacher education's subject Norwegian can facilitate writing pedagogy of high quality. The research question revolves arounds the way writing pedagogy is addressed in the context of Norwegian studies at the teacher education program for school level 5 to 10. The research process was designed as an embedded multiple-case study.

The subject Norwegian at a University College in Norway has formed a common educational context for two groups, each of four teacher students. The subject includes a pre-service training period for three weeks. The two groups constitute the case around which the project has been centred.

A series of educational writing events constitutes the units of analysis. Each event took place during students’ mandatory pre-service training period. These events are analysed as discursive practice, where orders of discourse are drawn upon in the production and interpretation of meanings. The analytic tools stem from social semiotics, Halliday’s systemic-functional linguistics and Ivanič’ discourses of writing framework. Sources of data consist primarily of transcribed audio recordings, field notes and teaching material, and secondly of public policy documents, regulations, planning documents both from the actual university college and the pre-service training schools, together with literary examples from relevant curricula and excerpts from textbooks used in the pre-service training schools.

The current analysis has been guided by two vital research issues. Firstly, I have sought to illuminate how writing and learning to write were conceptualised in the various educational events. Secondly, I have sought to identify the discourses that were recontextualised in the events, and which order of discourse they represented.

One of the study's main findings is that the subject Norwegian addressed writing pedagogy in ways that mainly reflected a skills discourse, but with elements of a creativity discourse. Neither of them is well suited when it comes to addressing formative (i.e. “Bildung”) aspirations embedded both in the national laws of education and the national curriculum, aspirations thoroughly geared towards democratic formation and societal participation. These aspirations must be addressed by approaches which acknowledge both writing as a social practice and the sociocultural and political context of writing. There were traces of these discourses within other course topics, due to the subjects’ horizontal knowledge structure. It is argued that the discourses of writing at the teacher training institution were the results of an invisible pedagogy. In this, the connection between the subjects’ horizontally distributed elements were not expressed and contextualised in such a way that students were able to achieve what Bernstein describes as a gaze.

Another main finding is that the dominant discourses at the pre-service training schools were identical to the writing discourses prevailing at the university college. This study argues that the dominance of the skills discourse in schools has two main causes. One of them is to be found in the fact that the skills discourse represents a narrow approach to the teaching of writing, whereas more complex approaches depend on knowledges and skills of a high level. The other cause located is to be found in national and international discourses of education, in which learning outcomes, criteria, and assessment are given priority. Within these discourses comprehensive approaches aimed at the dual educational purpose of utility and formation are granted limited, if any, space.

The overlap of writing discourses in the two educational contexts confirmed and solidified the position of the skills discourse. This position was utterly strengthened given that issues concerning writing pedagogy were given very little attention during the pre-service practice period.