De institusjonsansattes stemme: En kvalitativ undersøkelse om skolesituasjonen til ungdom som bor på barnevernsinstitusjon, fortalt med de institusjonsansattes stemme.

Abstract

Bakgrunnen for undersøkelsen min har vært å bidra til en bredere forståelse om skolesituasjonen til ungdom under omsorg av barnevernet, slik at de også kan lykkes på skolen. Dette har jeg gjort ved å få frem de institusjonsansattes opplevelser og meninger i forskningen. Teorigrunnlaget består av nasjonal og internasjonal forskning som er brukt for å kartlegge kunnskapsstatus og hvordan skolesituasjonen for ungdom under barnevernets omsorg i Norge er i dag. Datamaterialet i oppgaven er samlet inn ved hjelp av kvalitative intervjuer og utvalget består av fem institusjonsansatte som jobber ved en barnevernsinstitusjon. Datamaterialet er behandlet og samlet inn i et fenomenologisk og hermeneutisk vitenskapsteoretisk perspektiv. Problemstillingen er: Institusjonsansattes oppfatning om utfordringer i skolesituasjonen til ungdom under barnevernets omsorg: Hvordan opplever de utfordringene, og hvordan mener de at de kan løses? Hovedfunnene fra undersøkelsen er at ungdom som bor på institusjon trenger større grad av segregerte skoletilbud, enten i spesialklasser eller på spesialskoler for å lykkes i skolen. Dette står i sterk kontrast til den veien skolens utvikling har gått og en god del nyere forskning, som mener at inkludering er det mest gunstige. De institusjonsansatte erfarer at skolen ikke alltid klarer å følge opp ungdommene ut i fra deres behov. Det blir pekt på at den sosiale rammen skolen er, ofte blir for stor og vanskelig, og at ungdommene på institusjonen blir stående alene og føler seg annerledes. Det viser seg også at om ungdommene følger sitt ordinære klassetrinn er ikke alltid skolen det mest egnete sted for læring. Manglende grunnleggende faglige ferdigheter, og at ungdommene føler seg ekskludert fra fellesskapet resulterer ofte til slutt med at de velger å ikke fortsette på skolen. Derfor peker undersøkelsen også på at betydningen av ungdommens sosiale fungering kanskje ikke har fått nok oppmerksomhet i forskningen om skole og utsatte barn og unge. Videre viser undersøkelsen at de institusjonsansatte synes at samarbeidet med skolen slik det er nå ikke er tilfredsstillende. Det får konsekvenser i forhold til hvor godt de selv klarer å følge opp ungdommene. Resultatene av denne undersøkelsen kan bidra til eksisterende forskning og til å se på undervisningen av barn og unge under barnevernets omsorg, med nye øyne. Den kan også bidra i debatten om inkludering og segregering av undervisningstilbud for de mest utsatte barn og unge.