| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om miljøpersonale sin forståelse og praktisering av identitetsstøtte i sitt arbeid med barn og unge med dyp og alvorlig grad av utviklingshemming som bor i barne- og avlastningsbolig, og hvilken betydning relasjonen mellom miljøpersonale og barna/ungdommene har for denne praksisen. Identitetsstøtte innebærer å støtte den enkelte som et unikt individ, noe som bidrar til å gi nærpersoner en forståelse av hvem den enkelte er. Dette er spesielt viktig for mennesker med dyp og alvorlig grad av utviklingshemming, da de har behov for støtte på alle livets områder – også når det gjelder å fortelle om seg selv. Identitetsstøtte blir derfor en betydningsfull praksis, for hvis en vet hvem den enkelte er, er det lettere å møte den enkelte som seg selv, og ikke som en representant for kategorien «utviklingshemmet».
For å undersøke oppgavens problemstilling «Hvordan forstår og praktiserer miljøpersonale i barnebolig “identitetsstøttende samhandling” med barn og ungdom med alvorlig og dyp grad av utviklingshemming?», har det blitt benyttet et kvalitativt forskningsdesign, hvor det har blitt gjennomført syv kvalitative intervjuer med ansatte som jobber med barn og unge med dyp og alvorlig grad av utviklingshemming i barne- og avlastningsboliger.
Funnene viser at selv om miljøpersonalet var lite bevisst temaet identitet og identitetsstøtte i daglig praksis, viste praksishistoriene deres til samhandling med barna og ungdommene som kunne bli forstått som identitetsstøttende. Videreføring av barnas eksisterende historier som var overført fra foreldrene, tilrettelegging for valg og interesser og utvikling av nye historier om dem gjennom ansikt til ansikt-relasjon, ble fremhevet som identitetsstøttende praksiser for barna de jobbet med. For å kunne praktisere identitetsstøtte var relasjonen mellom miljøpersonalet og barna/ungdommene en avgjørende faktor, og identitetsstøtte ble sett på som et personlig ansvar det enkelte miljøpersonale hadde. Oppgaven viser at identitetsstøttende samhandling med barn og unge med dyp og alvorlig grad av utviklingshemming kan fungere som et kompenserende tiltak som bidrar til at barna og ungdommene det gjelder kan få støtte på sin egen unike identitet. | |
