Digitale aktiviteter: En flercasestudie om norske kunstmuseers kommunikasjon og formidling som følge av en pandemi

Abstract

Dette masterprosjektet har som formål å studere hvordan de tre kulturinstitusjonene Henie Onstad, MUNCH og Nasjonalmuseet har forholdt seg til digitaliseringens muligheter i sin publikumskontakt i sammenheng med, og i etterkant av samfunnsnedstengingen i mars 2020. Oppgaven er en flercasestudie som bygger på analyse av museenes årsmeldinger fra rapporteringsåret 2020 for å belyse problemstillingen Hvordan omtaler tre norske kunstmuseer sine digitale kommunikasjons- og formidlingsaktiviteter i møte med den digitale utviklingen under og etter en pandemi. Siden årsmeldingene ligger til grunn, handler oppgaven om museenes egne forståelser og omtalelser av digitalisering og publikumsutvikling.

Den digitale aktiviteten som undersøkes vil sees i lys av Nobuko Kawashimas teori om publikumsutvikling og fire publikumsutviklingstiltak kulturell inkludering, utvidet markedsføring, smakskultivering og publikumsopplysning. Et viktig element er hvilken betydning digitaliseringen har på publikumsutvikling, og hvordan museene når ut til sine publikumsgrupper. Tidlig digital utviklingen var preget av digital arkivering hvor fysiske samlinger ble digitalisert og arkivert. Disse prosessene inngår Jay David Bolter og Richard Grusin sin teori om remediering. Fremveksten av web 2.0, som blant annet kjennetegnes av de sosiale og demokratiserende aspektene ved brukergenerert innhold, markerer et skiftet fra digital arkivering til digital produksjon og kollektiv tilstedeværelse. Økt tilgang til teknologien og dens nettverksmuligheter tilrettelegger for interaktivitet og interaksjon med publikum og publikum imellom.

Alle tre museer var klare med nye nettsider i løpet av 2020, et år hvor digital kommunikasjon og formidling fikk økt betydning grunnet pandemien og restriksjoner medførte nedstengning av fysisk virksomhet og stengte lokaler. Brukervennlighet, fremkommelighet og tilgjengelighet er sentrale mål for Nasjonalmuseets og MUNCHs hjemmesider. Henie Onstads nettside er utformet med utgangspunkt i brukerinnsikt, men de har ikke formulert et tilsvarende mål. Hjemmesidene gir tilgang til museenes digitale arkiv og funksjoner. Henie Onstad har utviklet en tilhørende plattform for kommunikasjon og formidling. Museene har valgt å benytte sosiale medier for å holde kontakt med publikum. Dette er ikke nytt for museene, men med de stengte museene fikk plattformene en økt betydning, ifølge deres årsmeldinger. De sosiale medie-plattformene ble benyttet til å opprettholde publikumskontakten gjennom skriftlige og audiovisuelle innlegg, deriblant for å strømme omvisninger, presentasjoner og arrangement fra museet. Museenes valg av plattformer og formater i sine digitale aktiviteter antyder publikumsutviklingstiltak.

The purpose of this master's thesis is to study how the cultural institutions Henie Onstad, MUNCH and the National Museum have dealt with the possibilities of digitization of their contact with the audience in the context during and after the lockdown in March 2020. The task is a multi-case study based on analysis of the museums' annual reports for 2020 to shed light the issue of How do three Norwegian art museums refer to their digital communication and dissemination activities in the face of digital developments during and after a pandemic. As these annual reports make up the foundation, this thesis is about the museums' own understandings and discussions of digitization and audience development.

The digital activity that is examined will be seen in the light of Nobuko Kawashima's theory of audience development and four audience development types cultural inclusion, extended marketing, taste cultivation and audience education. An important element is the significance digitization has on audience development, and how the museums reach their segments. Early digital development was characterized by digital archiving where physical collections were digitized and archived. These processes encompass Jay David Bolter and Richard Grusin's theory of remediation. The emergence of web 2.0, which is characterized among other things by the social and democratizing aspects of user-generated content, marks a shift from digital archiving to digital production and shared presence. Increased access to the technology and its network possibilities enables interactivity and interaction with the audience and between the audience members.

All three museums introduced new websites for and during 2020, a year in which the importance of digital communication and dissemination increased due to the pandemic and its restrictions of physical activities and closed premises. User friendliness and accessibility are key objectives for the National Museum's and MUNCH's websites. Henie Onstad's website is designed based on user insight, but they have not mentioned a similar aim. The websites provide access to the museums' digital archive and functions. Henie Onstad has developed an accompanying platform for communication and dissemination. All three museums have chosen to use social media to keep in touch with their audiences. This is not new, but according to their annual reports, the importance of these platforms increased while the museums were closed. The social media platforms were used to maintain audience relations by way of written and audiovisual posts, including to streamed exhibit tours, presentations, and other events at the museum. The museums' choice of platforms and formats in their digital activities suggests types of audience development.