Innovasjon i et bydelsperspektiv

Abstract

Innovasjon i norske kommuner har de siste årene fått økende oppmerksomhet. Politikere og kommunalt ansatte har hentet ideer og inspirasjon fra utlandet og prøvd ut nye innovative løsninger for å løse de stadig økende velferdsutfordringene. Oslo kommune har også startet arbeidet med innovasjon, samskaping og innbyggerens behov skal være utløsende for utforming av tjenestene fremover. Bydelenes ansatte har tusenvis av innbyggermøter hver eneste dag noe som gir en innsikt og en kompetanse som er verdifull inn i innovasjonsarbeidet. Jeg har kartlagt hvordan bydeler jobber med innovasjon og hvilken rolle de har i dag i innovasjonsarbeidet. Jeg har sett spesielt på om medarbeiderdrevet innovasjon og samskaping er tatt i bruk og hva som er hemmere og fremmere for innovasjon for bydelene. For å undersøke dette har jeg benyttet en kvalitativ, induktiv tilnærming. Det har blitt samlet inn dokumentdata og intervjudata før en tematisk analyse er blitt gjennomført. Hovedfunnet i undersøkelsen er at bydelene jobber svært ulikt med innovasjon og at det finnes overordnede føringer for dette arbeidet. Bydeler som oppgir å ha gjennomført vellykkede innovasjonsprosjekter har god ledelsesforankring, stabil økonomi og avsatte fagressurser til å jobbe med innovasjon. Kultur og holdninger tar tid å endre og mine funn peker i retning av at medarbeiderdrevet innovasjon og samskaping er en uutnyttet mulighet. Den største hindringen for innovasjon i bydelene oppgis å være fragmentering, silotenkning og manglende dialog mellom bydeler, fagetater og interne virksomheter som bydelene er avhengig av i sitt innovasjonsarbeid. Min hovedkonklusjon er at det er mange og store hindringer som må overvinnes dersom ressursene bydelene sitter på skal komme til sin rett i innovasjonsarbeidet i Oslo kommune.

Innovation has received increasingly growing attention in Norwegian municipalities over the last few years. Politicians and municipal employees have retrieved inspiration and ideas from other countries and experimented with new innovative solutions to the numerous welfare challenges. Oslo municipality has also started working with innovation and co-creation, where the inhabitant’s needs trigger the design of services going forward. District employees have thousands of meetings each day which provides valuable insight and competence for innovative work. I have mapped how districts work with innovation and what role they hold in this work. I have particularly considered employee driven innovation, co-creation and inhibitors and promoters for district innovation. I have used a qualitative, inductive approach in order to answer the question at hand. The empirical foundation was document data and data retrieved through interviews, before a thematic analysis was conducted. The main finding of the research is that districts work very differently with innovation and that there are executive guidelines for this work. Districts that claim to have completed successful projects in innovation have solid management, steady economy and have allocated resources for innovation. Culture and attitudes take time to change and my findings suggest that employee driven innovation and co-creation hold much potential. Fragmentation, silo mentality and the lack of dialogue between districts and different agencies that the district depends on are the largest inhibitors to district innovation. My main conclusion is that there are many substantial obstacles that must be overcome if the potential of the district’s resources is to be realized in the municipality of Oslo.