En fenomenologisk, kvalitativ intervjustudie av fosterforeldres erfaringer

Abstract

Det er mangel på fosterhjem i Norge. Rekrutering foregår gjennom Bufetat, kommunene og obligatorisk kurs. Mange blir kjent med muligheten til å bli fosterhjem gjennom reklamer på alt fra TV, Facebook og til og med på klistremerker på Pizzaeskser, med teksten: «har du plass til en til som kan spise Pizza med deg?» Illusjonen som gis i noen av reklamene er at et spesifikt barn trenger ett hjem. Det legges ut et bilde, et navn og gjerne hva dette barnet er glad i å leke med eller gjøre på fritiden. Dette er fiktive barn, men det treffer hjertet til mange og noen av dem tar kontakt med Bufetat for å lære mer. Gjennom både min profesjon og som student har jeg forsøkt å finne forskning som omhandler hvordan fosterforeldrene har det. Hvordan opplever de det å bli ett offentlig hjem som en av mine informanter kalte det. Jeg har funnet lite forskning på fosterforeldre. Jeg er nysgjerrig på hvordan det oppleves å bli et fosterhjem. Hvordan opplever de samarbeidet med barnevernet? Hvordan opplever de å skape tilknytning og tilhørighet til fosterbarnet? Hva er det største gledene og utfordringene? Om vi finner svarene på dette, så kan vi kanskje lettere finne ut hvordan vi kan få flere til å ønske å bli fosterhjem?

Jeg har gjort en liten studie hvor jeg har intervjuet 5 fosterfamilier. Jeg har brukt semistrukturerte intervjuer. Jeg ønsket å se om fosterhjemmene opplevde å få god informasjon og nok kompetanse før en plassering. Og jeg ønsket å høre om deres første møte med barnet og tiden etter en plassering. I tillegg til relevant litteratur har jeg brukt andre forskningsrapporter som både bekrefter og avkrefter mine funn og kan gi inspirasjon til videre undersøkelser og forskning. Jeg har brukt kvalitative intervjuer med narrativ analyse av funnene mine. I refleksjonsdelen presenterer jeg noen av historiene fosterforeldrene fortalte meg under intervjuene. Jeg analyserer disse opp mot annen forskning og mot min tolkning, som igjen gir meg noen funn til å reflektere over.

There is a shortage of foster homes in Norway. Recruitment takes place through Bufetat and compulsory courses. Many people become familiar with the opportunity to become a foster home through advertisements on everything from TV, Facebook and even on Pizzaeskser, with the text: "do you have room for another person who wants Pizza?"

The illusion given in some of the advertisements is that a specific child needs one home. A picture, a name and preferably what this child loves to play with or do in his spare time is posted. This hits the heart of most people. These are fictional children, but it hits the hearts of most and a few again contact Bufetat to learn more. Throughout my profession, I have tried to conduct research on how foster parents feel. How do they experience becoming a public home as one of my informants called it. I have found little research on foster parents.

I'm curious about what it feels like to become a foster home. How do they perceive the cooperation with the child welfare services? How do they feel about creating a connection and a sense of belonging to the foster child? What are the biggest challenges? I have done a small study where I have interviewed 5 foster families. I've used semi-structured interviews.

I wanted to see if they feel they are getting good information and expertise about being a foster home before a placement. And I wanted to hear about their first encounter with the child and the time immediately after. In addition to the relevant literature, I have used three other research reports that confirm or refute my findings. I have used qualitative interviews with narrative analysis of my findings.