| dc.description.abstract | I dette prosjektet har jeg vært interessert i ulike forståelser av fenomenet autisme. Jeg har ved hjelp av Bacchis kritiske analysemetode «What’s the problem represented to be?» undersøkt hvilken forståelse av autisme som er styrende i NOU 2020:1 «Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom», og hvilke potensielle effekter forståelsen kan ha for autistiske barn og unge. Jeg har tolket mine funn i lys av ulike perspektiver på funksjonshemming og Foucaults forståelse av diskurs, makt og styring.
Gjennom prosjektet har jeg forsøkt å kritisere og utfordre den kunnskapen om autisme som tas som en selvfølge i NOU 2020:1. Jeg har funnet at utredningen representerer autisme som et helseproblem, en sykdom, et avvik og en funksjonsnedsettelse hos individet, og dermed bidrar til å gi den medisinske diskursen om autisme en hegemonisk plass i den offentlige samtalen. Jeg har også funnet at NOU 2020:1 avgrenser kunnskap om autisme til å kun omfatte spesialkunnskap, produsert innen den samme diskursen. Jeg har funnet at den medisinske diskursen består av et nettverk av praksiser. Gjennom disse styres autistiske individer og deres familier på ulike måter mot normalisering, både gjennom en neo-liberal styringsmentalitet som ansvarliggjør individet, og en mer velferdsorientert styringsmentalitet som vektlegger beskyttelse og hjelp. Gjennom disse prosessene tilbys ulike subjektposisjoner som er vanskelige for autistiske barn og unge å avvise.
Jeg har funnet at spørsmål om diskriminering, mangfold og holdninger til autisme ikke berøres i særlig grad i NOU 2020:1. På denne måten kommer de samfunnsskapte, funksjonshemmende barrierene autistiske mennesker møter, og betydningen av disse, i bakgrunnen. Når FNs funksjonsevnekonvensjon CRPD samtidig oppgis som rammeverk for utredningen, gir dette spenninger og motsetninger i språkbruk mellom den medisinske diskursen og den mer sosio-politiske menneskerettighetsdiskursen. Når en bestemt forståelse er styrende, vil dette igjen påvirke hvordan autistiske barn og unge og deres familier kan forstå, tenke og snakke om autisme. Ikke minst vil det ha betydning for hvordan autistiske barn og unge kan tenke om seg selv og erfare seg selv som subjekter; som syke, avvikende, feil og ufullstendige mennesker som må repareres, eller som hele mennesker med verdi som er i verden på en annen måte, og som har vansker og styrker som alle andre mennesker. | |
| dc.description.abstract | In this project, I have been interested in differing understandings of the phenomenon of autism. I have, with help from Bacchi’s critical method of analysis “What’s the problem represented to be?” examined which understanding of autism Official Norwegian Report (NOU) 2020:1 "Services for persons with autism spectrum disorders and for persons with Tourette’s syndrome” is working under, and which potential effects said understanding can have on autistic children and youth. I have interpreted my findings in the light of differing perspectives on disability and Michel Foucault’s understanding of discourse, power, and governmentality.
Throughout the project I have attempted to criticize and challenge the knowledge of what autism is that is thought to be self-evident in NOU 2020:1. I have found that the report represents autism as an issue of health, a disorder, a deviation, and an impairment of the individual, and thereby giving the medical discourse around autism a hegemonic position in the public discussion. NOU 2020:1 also restricts knowledge of autism to only encompass specialist knowledge, produced within that same medical discourse. I have found that the medical discourse consists of networks of practices. Through these, autistic individuals and their families are steered towards normalisation, both through a neo-liberal governmentality which places the responsibility on the individual, and a more welfare-oriented governmentality, which emphasises protection and assistance. Through said processes, different subject positions that are difficult for autistic children and youth to reject, are offered.
I have found that questions regarding discrimination, diversity, and attitudes pertaining to autism remain largely untouched in NOU 2020:1. When the UN’s “Convention On The Rights Of Persons With Disabilities” is being provided as a framework for the report, it creates tensions and contradictions in language between the medical discourse and the more socio-political discourse concerning human rights. When a particular understanding is dominant, it will, as a result, affect how autistic children and youth, as well as their families can understand, conceptualise, and talk about autism. Not to mention the impact it will have on how autistic children and youth can come to think about themselves and experience themselves as subjects; as sick, deviant, wrong, and incomplete humans who must be repaired, or as whole human beings, who have value and exist in the world in a different way from what is expected of them, people who has difficulties and strengths, as all people do. | |
