”Det står ingen plass i straffeloven at du skal bli dømt til å miste relasjonen til barna dine”

Abstract

Det er anslått at ca. halvparten av de innsatte i norske fengsler har barn, og tall fra Foreningen For Fangers Pårørende (FFP) viser at det hvert år er mellom 6000-9000 barn som har en av foreldrene sine i fengsel. Som barnevernspedagog har jeg hørt lite om barn som pårørende når forelderen er i fengsel og de blir av FFP benevnt som de uskyldige straffede” eller ”skjulte straffede” Barna blir ikke sett og de opplever «straff» av flere grunner. En av dem er at det blir brudd i relasjon når far kommer i fengsel, og andre grunner kan være knyttet til stigma som kan berøre en familie når en forelder kommer i fengsel. Hvordan blir det satt søkelys på omsorgsrollen under straffegjennomføringen? Jeg har intervjuet barneansvarlige og fedre om deres opplevelse av dette og knyttet det til rehabiliteringsfokuset som står sterkt i den norske Kriminalomsorgen. Frihetsberøvelse er den delen av straffegjennomføringen som ikke kan velges bort, det kan derimot tilbud om rehabilitering. Oppgaven omhandler de sider ved rehabiliteringen som setter søkelys på far som omsorgsperson, herunder deres og de barneansvarliges erfaringer knyttet til dette temaet.

Mine funn viste at barneansvarlige i fengsel var tydelig på at de hadde barnets beste som utgangspunkt i sitt arbeid, men at det kunne være store variasjoner i hvordan de fylte rollen utover det. De ønsket å støtte fedrene i deres relasjon til barnet, men dette kunne likevel komme i konflikt med sikkerhetsaspektet i straffegjennomføringen. I tillegg kunne de barneansvarlig oppleve emosjonelle utfordringer i situasjoner der de identifiserte seg med far som omsorgsperson. Fedrene opplevde ordningen med barneansvarlige i fengsel svært varierende, alt fra veldig positive erfaringer til at en ikke hadde hørt om ordningen. Hovedfunn knyttet til fedrene var at de så på seg selv som viktige for sine barn selv om de hadde hatt ulik kontakt med barnet før og under straffegjennomføringen. Det kom fram at den emosjonelle siden ved straffegjennomføringen var det de slet mest med, og at dårlig samvittighet og savn var de største utforingene. Videre opplevede fedrene at det ikke var lagt til rette for jevnlige samtaler og refleksjoner rundt rollen som far i løpet av soningstiden. Det kom også fram at dersom et slikt tilbud hadde vært der, var noen av informantene usikker på om de ville ha benyttet seg av det. Funnene viste at alle fedrene hadde motivasjon til å endre seg i rollen som far når de var i fengsel, men at det var flere forhold som vanskeliggjorde dette. Slike forhold kunne være knyttet til at de tvilte på seg selv i rollen som far, at relasjonen til barnet av ulike grunner var ustabil eller at regler og rutiner ved straffegjennomføringen vanskeliggjorde far-barn kontakten. Noen valgte ut ifra å redusere denne kontakten. I de tilfeller det var kontakt, opplevde fedrene dette som positivt og noe som gav dem glede under soningstiden.

Funn knyttet til tiden etter løslatelse viste at både barneansvarlige og fedre var bekymret for tilbakefall. Unntaket var far på åpen avdeling som visste at han skulle tilbake til bolig, jobb og familien sin etter soning.

Studien har en kvalitativ metode med en induktiv tilnærming hvor menneskers erfaringer og forståelse av et fenomen utforskes og beskrives fra det enkeltstående til det generelle, dette kommer fram i 6 semistrukturerte intervjuer som er gjennomført i to høysikkerhetsfengsler i Norge.

It is estimated that approximately half of the inmates in Norwegian prisons have children, and figures from the Association for Prisoners' Next of Kin (FFP) show that each year there are between 6000-9000 children who have one of their parents in prison. As a child welfare worker, I have heard little about children as relatives when a parent is in prison, and they are referred to by FFP as the "innocent punished" or "hidden punished." These children are not seen, and they experience "punishment" for several reasons. One of them is a rupture in the relationship when a father goes to prison, and other reasons can be related to the stigma that can affect a family when a parent is incarcerated. How is the spotlight placed on the caregiving role during the execution of sentences? I have interviewed child welfare coordinators and fathers about their experiences with this and linked it to the strong rehabilitation focus in the Norwegian Correctional Service. Deprivation of liberty is the part of sentence execution that cannot be chosen away, but rehabilitation can. The task deals with aspects of rehabilitation that focus on the father as a caregiver, including their experiences and those of the child welfare coordinators related to this topic.

My findings showed that child welfare coordinators in prison were clear that they had the child's best interests at heart in their work, but there could be significant variations in how they fulfilled the role beyond that. They wanted to support fathers in their relationship with the child, but this could still conflict with the security aspect of sentence execution. In addition, child welfare coordinators could experience emotional challenges in situations where they identified with the father as a caregiver. Fathers experienced the system of child welfare coordinators in prison very differently, ranging from very positive experiences to not having heard of the system at all. The main findings related to fathers were that they saw themselves as important to their children, even though they had different levels of contact with the child before and during sentence execution. It emerged that the emotional side of sentence execution was what they struggled with the most, and that guilt and longing were the biggest challenges. Furthermore, fathers felt that there were no opportunities for regular conversations and reflections on the role of being a father during the time of imprisonment. It also emerged that if such an offer had been available, some informants were unsure if they would have used it. The findings showed that all fathers had the motivation to change in the role of a father while in prison, but there were several factors that made this difficult. Such factors could be related to self-doubt in the role of a father, an unstable relationship with the child for various reasons, or rules and routines in sentence execution that made father-child contact difficult. Some chose to reduce this contact. In cases where there was contact, fathers experienced it as positive and something that brought them joy during their time of imprisonment.

Findings related to the period after release showed that both child welfare coordinators and fathers were concerned about recidivism. The exception was a father in an open unit who knew he would return to his home, job, and family after serving his sentence.

The study used a qualitative method with an inductive approach where people's experiences and understanding of a phenomenon are explored and described from the individual to the general. This is evident in the six semi-structured interviews conducted in two high-security prisons in Norway.