| dc.description.abstract | Sammendrag
Denne masteroppgaven undersøker hva slags erfaringer tjenester i en liten kommune har med implementering av forskning og anbefalte tiltak fra statlig hold. Oppgavens fokus er å få mer kunnskap om hvordan statlige retningslinjer gjennomføres i det tverrfaglige arbeidet på kommunenivå, med utgangspunkt i pasientforløp for spiseforstyrrelser blant ungdom.
For å favne mest mulig bredt falt utvalget på 6 informanter med ulik erfaring og fagkompetanse. Studien benytter en kvalitativ tilnærming, med søkelys på deltakernes egne opplevelser og erfaringer med implementeringen av tiltak for spiseforstyrrelser blant barn og unge. Semistrukturerte intervjuer ble brukt for å få dybdeinformasjon om enkeltindividers tilnærming og erfaringer. Informasjon om hvordan data behandles, anonymitet, oppbevaring av data og retten til innsyn ble kommunisert tydelig til informantene og informantene ble informert på forhånd om datainnsamling og behandling. Prosessen la vekt på informantenes autonomi og personvern ut fra forskningsetiske vurderinger av verdier og normer i samfunnet.
Arbeidet gir innsikt i hvordan nasjonale retningslinjer for spiseforstyrrelser blant ungdom blir implementert og brukt på tverrfaglig basis i denne spesifikke kommunen. Undersøkelsen avdekker et gap mellom nasjonale retningslinjer og faktisk praksis. Til tross for betydelige innsats fra informantene, stagnerer implementeringen. Det synes å være en konflikt mellom informert kunnskap og den praktiske utførelsen, og problemene synes mer å skyldes systemsvikt enn individuell svikt.
I sammenheng med samhandlingsreformen er det tilsynelatende lite fremskritt i kompetanse og kapasitet i kommunen. De små kommunene har redusert sin kompetanse etter overføringen av ansvar til spesialisthelsetjenesten. Kommunen har gjennomgått store omorganiseringer som respons på samhandlingsreformen, noe som har ført til fragmentering av tjenester og begrensede ressurser. Dette har skapt et komplekst nettverk av avdelinger og funksjoner.
De normative retningslinjene virker å være for kompliserte for små kommuner. Manglende eierskap til retningslinjene fører til at de ikke implementeres som planlagt. De blir overflødige og kompliserte, spesielt i en kommune med få fagpersoner. Informantene føler seg overveldet av kravene og ender opp med å følge etablerte rutiner eller improvisere. De sentrale styringsdokumentene ser ut til å ha mindre vekt i praksis enn i utformingen.
Konklusjon
Gjennom analysen av informantenes erfaringer fremkommer det utfordringer knyttet til implementeringen av teori og retningslinjer i praksis. Selv om pasientforløpene ser velstrukturerte ut på papiret, rapporterer informantene om geografiske avstander, manglende samarbeid mellom kommunale og spesialisthelsetjenester, samt andre mangler i oppfølgingen. Dette kan resultere i en følelse av isolasjon for familiene og påvirke pasientenes bedringsprosess negativt. Det er også mulig at ikke bare kommunens fagpersoner og tjenester, men også kommunens ledelse og spesialisthelsetjenesten, påvirkes av nasjonale retningslinjer som kan redusere fokus på kvalitet i helsetjenesten.
Pasientforløpet har vært i bruk siden 2018. Denne tiden har generert betydelige erfaringer, både positive og negative, for pasienter , deres familier og tjenesteapparatet. Det synes å være et behov for en systematisk innsamling av disse erfaringene, da de kan danne et solid grunnlag for forbedring av behandlingen og tjenestene som tilbys til målgruppen. Samtidig ønskes det økt innsikt i hva som kreves for at individuelle tjenester kan handle proaktivt uten å vente på ekstern styring, samt mer forskning på hvordan tverrfaglighet og samhandling arter seg i praksisfeltet når det gjelder implementering. Det kan for eksempel virke som at det med fordel kunne lanseres enklere modeller som forenkler implementering av normen om samarbeid gjennom samtykke, heller enn å skape unødvendige barrierer gjennom utstrakt praktisering av taushetsplikt. Det er oppsiktsvekkende at til tross for at flere studier avdekker mangler i implementeringen av helsetjenester for barn og unge, med alvorlige konsekvenser som resultat, synes det å være begrenset innovasjon på dette området. | |