Kunsten å kuratere. En komparativ analyse av digitale og analoge tilnærminger til kuratering av kunstutstillinger

Abstract

Tema for denne oppgaven er kunstkuratering i en digital tid, og mer konkret hvilke sammenhenger det er mellom museenes kuratering av analoge samlingsutstillinger og deres digitale formidling av samme utstilling. Oppgaven tar utgangspunkt i utstillingene Uendelig i Munchmuseet og Munch-rommet i Nasjonalmuseet, og hvordan disse er presentert på museets nettsted. Digitale kunstmøter er en nyere presentasjonsform og «visningsarena» for museene. Oppgaven argumenterer for bruken av digitale plattformer som en forlengelse av analog kurateringspraksis – med samme «samfunnsoppdrag».

Det er analysens formål å se på komposisjonen av, og forbindelsen mellom, ulike paraverk, og hvordan disse skaper kontekst og mulig skript for oppstillingen som helhet. Begrepene, som er hentet fra kunstformidlingsteori, er koblet til sosialsemiotikk i et felles analyseverktøy. Grunnlaget for bruk er beskrevet i oppgavens teoretiske rammeverk, som også inkluderer medieteori med fokus på affordanser som kan påvirke kurateringen på tvers av plattformer. Analysedelen består i tekstanalyser av de ulike kunstoppstillingene, som etterfølges av en komparasjon av analog og digital kurateringspraksis innad i institusjonen og mellom to museer. I tillegg gir kvalitative intervjuer med en kurator og en kommunikasjonsansatt fra hvert av museene et innblikk i avsenders perspektiv. Oppgaven rommer konkrete analysefunn og en mer teoretisk drøfting av hva dette betyr sett i lys av demokratiseringsperspektivet, samfunnsoppdraget og med tanke på deltakelsesdiversitet. Videre har oppgaven et sideblikk på publikums Instagramdokumenterte utstillingsbesøk da slike tilbakemeldinger kan påvirke museenes kuratering på tvers av plattformer. Oppgaven konkluderer med at plattformer i større grad bør betraktes som en forlengelse hverandre, idet analoge kunstmøter i flere tilfeller starter og/eller slutter digitalt. Det er også mange som kun oppsøker kunst og museer digitalt, som innebærer at kunnskapsoppdraget bør ivaretas også på digitale flater der kommunikasjonsansatte fungerer som et «utvidet kuratoriat». Det er et poeng i drøftingen av plattformene i større grad bør trekke veksler på hverandre. Oppgaven peker i retning av at det er gjennom et slik «plattformovergripende samspill», som gjør bruk av medienes multimodale muligheter, at museene har størst potensiale til å utvikle kunstkuratering som felt i en digital tid.

The theme of this thesis is art curation in a digital age, and more specifically what connections there are between the museums' curation of analogue collection exhibitions and their digital presentation of the same exhibition. The project is based on the exhibitions Infinite in the Munch Museum and the Munch Room in the National Museum, and how these are presented on the museum's website. Digital art meetings are a newer form of presentation and arena for display for museums. The thesis argues for the use of digital platforms as an extension of analogue curation practice - with the same "social mission".

The purpose of the analysis is to look at the composition of different «paraverk», and how these create context and a possible script for the arrangement as a whole. The concepts, which are taken from art communication theory, are connected to social semiotics in a common framework for analysis. The basis for use is described in the theoretical framework, which also includes media theory with a focus on affordances that can influence curation across platforms. The project consists of text analyzes of the various art exhibitions and presentations, which is followed by a comparison of analogue and digital curation practices within the institution and between the two museums. In addition, qualitative interviews with a curator and a communications employee from each of the museums provide an insight into the sender's perspective. The project contains concrete analysis findings and a theoretical discussion of what this means in regards of the perspective of democratization, the societal mission and diversity of participation. Furthermore, the thesis includes a glance at the audience's Instagram-documented exhibition visits, as such feedback can affect the museum´s curation across platforms. The thesis concludes that platforms should be considered to a greater extent as an extension of each other, as analogue art meetings in many cases start or end digitally. There are also more people who only seek out art and museums digitally, which means that the consideration of knowledge as part of the social mission should also be taken into account on digital platforms where communications staff function as an "extended curatorship". The conclusion argues that the platforms should draw on each other to a greater extent, and that it is through a "cross-platform interaction" that makes use of the media's multimodal possibilities, that museums have the greatest potential to develop art curation as a field in a digital age.