Risikokommunikasjon og kommunikasjon innen barnevern

Abstract

Oppgaven tar sikte på å belyse flere aspekter vedrørende kommunikasjonsbegrepet innenfor en barneverninstitusjon. Å arbeide innenfor en utredningsinstitusjon hvor en daglig kan risikere å utsettes for utfordringer i form av verbal og fysisk utagering, selvskading og vagabondering, setter stor tillit til at ledelse, teamleder og miljøterapeuter har en klar og tydelig kommunikasjon. Spesielt når det kommer til risikokommunikasjon. Ungdommene vi møter i en utrednings- og kortidsbehandlingsinstitusjon har mer komplekse problemsammensetninger i dag, enn for noen år tilbake. Å arbeide ved en slik type institusjon hvor ungdommene vi møter, allerede er i en krisesituasjon, hvor de selv er en fare for eget liv og helse, krever kunnskap om kommunikasjon, tillærte tilnærmingsmønster og fysiologiske prosesser. Hverdagen for en ansatt har på mange måter likhetstrekk med andre operative miljøer, gjennom:  plutselige forandringer, uforutsigbarhet  daglige endringer av timeplan  utagerende ungdommer, verbalt og fysisk  høye forventninger og krav fra samarbeidspartnere, offentlige, private og foresatte  hurtig risikokommunikasjon gjennom flere organisatoriske ledd Dette er med på å legge et stort press på organisasjonens funksjonalitet. Mange av disse utfordringene skjer samtidig eller har direkte sammenheng ved at de kommer som følge av hverandre. Organisasjonen, dens rutiner og prosedyrer må være godt innarbeidet, samtidig som erfaringer gjennom perseptuell innstilthet og skjema (se s.18), spiller en stor rolle. Oppgaven tar sikte på å belyse risikokommunikasjon og mulige konsekvenser det kan få dersom den ikke utøves riktig på alle nivåer innenfor organisasjonen.