Med sabel, kårde og florett : den norske metodestriden i retrospekt

Abstract

Sammendrag: Den såkalte «metodestriden» oppsto på slutten av 1800-tallet i den tyske his-torieskolen som mente at historieforskningen måtte sentreres rundt det enestående - det «Ein-malige» og det «Einzartige». Denne striden avleiret seg etterhvert i to prinsipielt ulike posi-sjoner som gjerne blir beskrevet som hhv de idiografiske vitenskapenes metodologiske indi-vidualisme og de nomotetiske vitenskapenes metodologiske kollektivisme. Dette er imidler-tid en høyst unyansert og tildels misvisende beskrivelse av de faktiske forhold, noe som ikke minst kom fram i den norske metodedebatten, som var på sitt mest intense på 1970-tallet. Her heim har striden først og fremst stått mellom historikere på den ene siden og sosiologer og statsvitere/politologer på den andre. Sentrale kombattanter har vært Jens Arup Seip respek-tive Stein Rokkan og Gudmund Hernes, og striden har i hovedsak dreid seg om bruken av (forhånds-) modeller og teorier i sosialforskningen. Men fronten har vært uklar, og det har vært interne strider på begge sider av frontlinjen. I dag må det kunne sies å herske våpenstill-stand, noe som bl.a. avspeiler en mindre dogmatisk holdning blant forskere og vitenskaps-folk - og som resultat derav en tilnærming mellom dem hva metodespørsmålet angår. Notatet er - med noen få justeringer - identisk med essayet jeg skrev til dr.gradskurset «Tale, tegn og betydning», ved NTNU våren 1999.

Summary: Is there any difference between the idiografic and the nomotetic sciences when it comes to method? This question can be dated back to the end of the 19th century, when it was posed in the German history school - and the answer at that time was yes: The idiografic sciences, f. e. history, should be based on methodological individualism, while the nomotetic sciences, f. e. sociology and political science, should be based on methodological collectiv-ism. In the 1970’s this was a hot issue also among Norwegian scientists, historians as well as political scientists and sociologists. Historians criticized social scientists for their use of (be-forehand) models and theories: Sociologists would always find empirical data that could veri-fy their hypotheses. The answer from the social scientists was: If you believe that it is possible - qua scientists - to collect data «untouched by theory», then you not only cheat others, you also cheat yourself. Today it is armistice. During a lasting debate the combattants have ap-proached each other in a more or less common belief that it is not any insurmountable gap between history and political sciences when it comes to method.