Barnevernets legitimitet i det senmoderne samfunn

Abstract

I denne artikkelen drøftes sentrale tankemåter, forestillinger og idéer som ligger til grunn for velferdsstatens tjenester generelt og for barnevernet spesielt. Velferdsstaten ble utformet som en løsning på sosiale problemer, men for å forstå hvorfor løsningene fikk den utformingen og de begrunnelsene som de gjorde, er det nødvendig å undersøke de grunnleggende politiske og vitenskapelige oppfatninger som var dominerende i den perioden velferdsordningene ble etablert. En slik analyse vil kunne bidra til en forståelse av de utfordringer som dagens velferdstjenester står overfor. Utfordringene er dels knyttet til at nye problemer oppstår, men minst like viktig er endringer i samfunnets struktur og kultur. Siden synet på barnets interesser og behov, hvilke rettigheter og plikter individet og familien har, og hva det offentlige kan gjøre med enkeltindivider og familier, har endret seg betydelig siden barnevernet ble etablert, må en anta at kravene til barnevernarbeidet har endret seg. I artikkelen drøftes det hvordan standardene for godt barnevernarbeid og oppfatningene av hva barneverntjenesten legitimt kan gjøre, har endret seg. Det konkluderes med at tiltakene for å løse sosiale problemer i større grad enn tidligere må legitimeres i relasjonen mellom profesjonsutøver og bruker, og at det krever nye måter å arbeide på, og ny kompetanse hos dem som står for tjenesteproduksjonen.