Fritidsklubbenes rusforebyggende arbeid
Abstract
Dette er en masteroppgave i Helse- og sosialfaglig arbeid med barn, unge og deres familier. Jeg vil med denne oppgaven se nærmere på Fritidsklubbfeltet, et felt som ikke har fått særlig fokus i Norge de siste årene, verken faglig eller politisk. Det finnes lite dokumentasjon og forskning på fritidsklubber. Jeg skal se nærmere på fritidsklubbenes rusforebyggende arbeid, da dette er et faglig område som anses som en av fritidsklubbenes viktigste funksjoner. Oppgaven er empirisk orientert og har som formål å utvikle kunnskap om hva som kjennetegner fritidsklubber som driver ulik grad av rusforebyggende arbeid.
Oppgaven er bygd opp med seks kapitler. I innledningen gis en kort historisk gjennomgang av fritidsklubbenes utvikling i Norge, og jeg definerer sentrale begreper som fritidsklubb og rusforebygging og presenterer problemstillingen: Hvilke faktorer virker inn på hvor omfattende rusforebyggende arbeid fritidsklubber driver? Teorikapittelet viser at fritidsklubbene i Norge både har en kulturpolitisk og en sosialpolitisk funksjon, og at klubbene fungerer som en uformell læringsarena. Kapittelet ser også på risiko- og beskyttelsesfaktorer som del av det rusforebyggende arbeidet. I det tredje kapittelet gis en grundig innføring i metodiske forhold, slik som en gjennomgang av spørreskjema, representativitetsanalyse, validitet, reliabilitet og analyseteknikker.
Det empiriske materialet er fra Klubbundersøkelsen 2008. Dette var en nettbasert undersøkelse besvart av 388 fritidsklubbledere. Svarprosenten var 68 og representativitetsanalysen viste små avvik mellom utvalg og populasjon. For å kunne gi svar på hva som spiller inn på hvor fritidsklubbers rusforebyggende arbeid, gjør jeg en multivariat lineær regresjonsanalyse. Avhengig variabel er antall rusforebyggende tiltak fritidsklubbene har gjennomført siste år: 37 prosent har ingen tiltak, 44 prosent har ett tiltak, 13 prosent har to tiltak og 6 prosent har tre til fem rusforebyggende tiltak. Variasjoner i det rusforebyggende arbeidet forstås ut fra 12 uavhengige variabler, fordelt på fire hovedkategorier; forankring, økonomi, kompetanse og målgruppe.
Analysen er presentert i kapittel fire og gir flere spennende funn.
I. Målgruppe: Klubber som gir et tilbud til 14-18-åringer har flere rusforebyggende tiltak enn klubber som ikke henvender seg til denne aldersgruppen. Dette er den variabelen som har størst betydning for fritidsklubbers rusforebygging. Årsaken til den sterke sammenhengen mellom målgruppe og rusforebygging kan være at det er i aldersspennet 14-18 år man finner den gjennomsnittlige debutalderen, og at man derfor ønsker å bevisstgjøre ungdom om rus gjennom forebyggende tiltak.
II. Økonomi: Halvparten av klubbene har mindre enn 50,000 kroner i årlige aktivitetsmidler, og disse klubbene prioriterer rusforebyggende tiltak i mindre grad enn klubber med mer enn 50,000 til rådighet. Aktivitetsmidler brukes bl.a. til arrangementer, utstyr og utbedring, og resultatet tyder på at muligheten til å prioritere rusforebyggende arbeid er påvirket av økonomiske ressurser.
III. Forankring: Indikatorer på klubbers forankring og samarbeid med andre instanser på kommunalt nivå er også viktige for å forstå fritidsklubbers satsing på rusforebygging. 40 prosent av klubbene deltar i Samordning av lokale tiltak (SLT). Dette er en modell for lokalt rus- og kriminalitetsforebyggende samarbeid, og klubber i SLT er oftere involvert i rusforebyggende arbeid enn andre klubber. Dernest, 23 prosent av klubbene er ikke omtalt i kommunens planverk, og disse klubbene har færre rusforebyggende tiltak enn klubber med slik omtale.
IV. Kompetanse: Bare 24 prosent av klubbene kan tilby opplæring, kurs og veiledning regelmessig. Disse klubbene virker å ha større kapasitet til, og er mer opptatt av, tiltak som rusforebyggende arbeid. 45 prosent av ansvarlige ledere har jobbet i stillingen i mer enn fem år, og resultatene tyder på denne typen stabilitet er viktig for å drive med rusforebyggende tiltak
I kapittel fem gjør jeg et forsøk på å ta diskusjonen om fritidsklubben som rusforebyggende arena et steg videre. Jeg argumenterer for at klubbene kan gi ungdommene adgangsferdigheter også på andre livsområder. Diskusjonen støtter opp om det syn at fritidsklubber kan være gode tiltak for å hindre at ungdom havner på skråplanet: ved å styrke ungdommenes sosiale kompetanse og deres ferdigheter til å mestre ulike situasjoner, øker deres mulighet til å kvalifisere seg på ulike områder (utdanning, arbeid, sosialt). Videre viser jeg hvordan jeg mener at klubbene kan sannsynliggjøre effekten av sitt arbeid. Kapittel 6 oppsummerer oppgavens hovedfunn.