”Hadde hun avvist ham, så var det fordi hun ikke visste...” : En studie om helsesøstres arbeid med de yngste barna og deres

Abstract

Jeg er utdannet barnevernspedagog. En av grunnene til at jeg som barnevernspedagog ønsker å jobbe i barneverntjenesten er for å hjelpe barn som har det vanskelig i sin oppvekst og som trenger hjelp. Jeg har selv sett betydningen av å være tidlig ute for å kunne hjelpe barna, spesielt de som trenger det mest. Jeg har også sett at tidlig intervensjon gir bedre prognoser. Studien min handler om helsesøstre, men også om barnevern. Jeg har ikke jobbet på helsestasjonsarenaen, hadde lite kjennskap til helsesøsteryrket og ønsket derfor å finne ut av hva helsesøstre selv ville fortalt om hva de er opptatte av i sin arbeidshverdag. Jeg ønsket dermed å finne om det var noe sannhet i mytene og snakkingen om at helsesøstre kun er opptatt av vekt og vaksinering av barna. Mitt tema ble dermed «Helsesøstres opplevelser i møte med de minste barna og deres familie». Det har vært viktig å ha en forståelsesramme i forhold til helsesøsteryrket og faget. Mitt tema omhandler problemstillinger som knytter seg til observasjon av samspill og tilknytning på helsestasjonen. Som teoretisk forståelsesramme for tolkningen ønsker jeg å benytte tilknytningsteori, mentalisering og Daniel Sterns teori om selvutvikling. Jeg har intervjuet 6 helsesøstre i to forskjellige kommuner. Begge kommunene er i Østlandsområdet. Intervjuene har omhandlet beskrivelser av deres arbeidshverdager, og fortellinger om møter med barn og deres foreldre. Vi har også snakket om hva som skaper bekymring hos dem, og de har gitt eksempler på hva den enkelte gjør i disse ulike situasjonene. Jeg har brukt den teoretiske forståelsesrammen til å analysere og tolke helsesøstrenes fortellinger, og trukket bl.a. inn hvordan tidlig intervensjon kan gjøres mulig ved å kunne oppdage risikoutsatte barn så tidlig som mulig. Studien viser at helsesøstre er opptatte av omsorgssystemet i stor grad, og at meningene de gjør seg opp om barn i stor grad har sammenheng med hvordan de har opplevd foreldrene. Handlingsrom i forhold til både veiledning, videre henvisning til andre instanser og meldinger til barneverntjenesten viser seg å være bestemt av kartleggingsverktøy i større grad enn deres egen magefølelse og vurderingsgrunnlag. Relevante faktorer er også tid, ressurser og holdninger hos helsesøstre som innebærer en avventing i forhold til å se om det skjer endring hos et barn eller hos foreldre fra de gangene de møtes. Denne kunnskapen vil kunne bidra til en større forståelse i forhold til muligheten til å oppdage risikoutsatte barn, for å kunne bidra til hjelp så tidlig som det første leveåret i barnets liv.