| dc.description.abstract | Alle har en fortelling og gjennom studiet jeg nå er i ferd med å fullføre har jeg blitt introdusert
for det narrative perspektivet som bygger på nettopp dette at alle har en fortelling. Da jeg
skulle formulere bakgrunn for valg av tema og problemstilling på masteroppgaven min, tok
jeg utgangspunkt i to interesseområder:
1. Jeg er interessert i temaet språkvansker
2. Jeg er interessert i temaet narrativ
Ut fra denne ideen kom jeg fram til at jeg ville prøve å finne ut om barn og unge med
språkvansker ved hjelp av en narrativ tilnærming kan få fortalt sin historie og gjennom dette
oppleve å bli hørt og forstått. Dette ville jeg undersøke ved å gjennomføre et narrativt intervju
for å se om denne formen kunne medføre å få fram utvidete og mettede fortellinger. Jeg
benyttet et narrativt intervju for å prøve å få fram en slik fortelling og i analysedelen ville jeg
se nærmere på om jeg gjennom denne intervjuformen, hadde fått mer « mettede fortellinger».
Jeg valgte i analysen derfor å løfte fram det jeg tenkte var viktige temaer i informantens
narrativ som gav et litt annet bilde enn den dominerende fortellingen.
Tidligere jobberfaring tilsa at de barna som hadde vanskeligheter med å mestre språket ofte
ble utestengt fra lek og det sosiale som foregikk i barnehagen og dermed hadde en tøff
hverdag. Jeg er opptatt av den opplevelsen jeg ofte har hatt i jobbsituasjoner, at barn med
språkvansker ikke blir hørt. Fagpersoner og andre synes ofte å misforstå eller overse vanskene
fordi de kanskje ikke vet hvordan de skal håndtere dem. Jeg forsøkte å finne svar på om det
ville være til hjelp å få fortalt sin historie slik at informanten min fikk følelsen av å bli hørt.
På bakgrunn av denne undringen formulerte jeg problemstillingen min med utspring fra et
sitat av informanten min:
«Hvis vi snakker sammen og så senser jeg at folk ikke forstår da gidder jeg ikke mer. Da vil
jeg ikke si mer. For hva er vitsen med det? Hvis folk ikke forstår...»
-Hvordan kan en narrativ tilnærming bidra til at et barn med språkvansker selv kan få fortalt
sin historie og ha opplevelsen av å bli forstått?
Da jeg skulle velge metode tenkte jeg først å benytte et kvalitativt intervju med liten
forhåndsstrukturering (Ryen, 2010). Underveis i arbeidet med det kvalitative intervjuet klarte
jeg ikke å legge fra meg tanken på å anvende et narrativt intervju, slik det blir beskrevet av
Horsdal (1999). Narrativ tilnærming er et sentralt tema i oppgaven og en del av problemstillingen min. Jeg leste og studerte en god del og da jeg kom fram til at det narrative
intervjuet ikke synes å være så veldig forskjellig fra et kvalitativt intervju med liten
forhåndsstrukturering, falt valget på det narrative forskningsintervjuet. Inspirert av det
kvalitative forskningsintervjuet utarbeidet jeg en form for intervjuguide basert på Michael
Whites (2009) kart over stillingstaking til problemet. Det innebærer fire spørsmålskategorier
som han brukte i sin praksis med eksternaliserende samtaler. Marianne Horsdal (1999) har
også vært en inspirasjonskilde når det gjelder det narrative intervjuet. Hun deler inn denne
måten å intervjue på i tre faser. Innledningsfasen, hovedfasen og spørsmålsfasen. Whites
(2009) spørsmålskategorier og Horsdals (1999) faser har vært med på å hjelpe meg til å
utvikle min intervjuguide i denne masteroppgaven.
Jeg gjennomførte det narrative intervjuet med en ung voksen dame på 25 år. Hun har
spesifikke språkvansker. Jeg valgte en ung voksen da jeg vurderte det som enklere for en som
har blitt litt eldre å fortelle om sitt liv med språkvansker. Dette valget gjorde jeg basert på
Reidun Tangens (2009) arbeide om «Barn i forskning» med beskrivelse av utfordringene ved
det å intervjue barn samt av definisjon av at barn i forskning formelt sett fra 0-18 år, men ofte
strekker grensen seg over atten også, det er vanskelig å sette en absolutt grense. Hun sier
videre at barns stemme innen narrativ teori defineres som at barnet selv uttrykker seg. Selv
om et barn har fylt 18 år og er deltaker i et forsknings opplegg, vil det fortsatt ha en viktig
stemme. Det er viktig å skille mellom om det forskes på eller med barnet.
Resultatet av intervjuet ble en meget gripende fortelling om et tøft liv med språkvansker hvor
det har vært mange kamper og misforståelser. Vi utviklet et godt tillitsbasert forhold. For å yte
henne den rettferdigheten jeg mener hun fortjener har jeg valgt å presentere hele hennes
fortelling i analysedelen. Å presentere hennes fortelling på denne måten mener jeg også er
viktig fordi det er nettopp fortellingen som fortelles slik den er der og da som er kjernen i det
narrative. Hennes fortelling er en framstilling av hvordan hennes liv har vært og er nå. Det
narrative intervjuet gav meg det jeg ønsket, et innblikk for hvordan en narrativ tilnærming kan
være med på å bidra til at informanten følte seg forstått.
Jeg valgte å gå inn i fortellingen og analysere hva jeg hørte. Fortellinger om negative
identitetskonklusjoner er noe av det som kommer frem. Det narrative intervjuet har gitt et
innblikk i hvordan en annens fortelling kan hjelpe en fagperson til å nå inn til personer som
trenger hjelp og til å bidra med å snu negative dominerende fortellinger til positive og mer
mettede fortellinger. | nb_NO |
