Selvkost for kommunale tjenester

Abstract

En direkte innfallsvinkel til selvkost som tema var et regnestykke fra 2007: hvordan kan det ha seg at fire ganske like kommuner innen samme fogderi hadde så forskjellig inntektsstruktur? Alle var medeiere i samme vannselskap og fikk levert vann til samme pris ved kommunegrensen. Tre av kommunene var medeiere i samme avløpsselskap og hadde derfor også de samme felles «engros»kostnader. De tre kommunene var medeiere i samme renovasjonsselskap. Alle fire til hørte samme brann- og feiervesen. Alle mente de tok priser som ga full selvkostdekning – men prisene var likevel forskjellige. Med denne bakgrunn ble det gjort en enkel undersøkelse: hvor mye «andre inntekter» hadde kommunene i forhold til totale inntekter? Hvis alle hadde hatt den samme andel «andre inntekter» som den med høyest: hvor store merinntekter ville så de andre kommunene hatt? Resultatet viste at kommunen med lavest «andre inntekter» kunne økt sine totale inntekter med over 9 %, den nest lavest med over 5 % og den nest høyeste med 4 %. Kommunene var av forskjellig størrelse; den minst ca. 15.000 innbyggere – den største ca. 45.000. Kunne det også være slik at små kommuner «kostet» mer enn den største? Her ble det også gjort en enkel beregning: antall årsverk ansatt i kommunen sett i forhold til befolkningen. (KS, 2007). Ettersom lønn utgjør ca. 60 % av kommunenes samlede utgifter, kan et likt tall her være en indikator på at kostnadsbildet er noenlunde likt. Alle de fire kommunene hadde en kvotient på 5 - 6, dvs. at med en befolkning på 30.000 ville det være 1.500 – 1.800 årsverk i kommunen. Dette tydet på at det ikke var store utgiftsforskjeller disse kommunene imellom.. Det var én signifikant forskjell som kunne forklare den ene kommunens høyere inntekter: den beregnet selvkost på andre områder enn de tradisjonelle. Disse beregningene ble tatt inn i budsjettforslagene og framført i diskusjonene om prissettingen av tjenestene. De andre kommunene praktiserte på sin side en generell prosentvis økning hvert år i forhold til fjorårets satser. Likevel var det slik at selvkostregnskapene i de fire kommunene på de tradisjonelle områdene avvek fra hverandre på en måte som ikke kunne forklares annerledes enn at 8 begrepet «selvkost» måtte være oppfattet og håndtert forskjellig. Årsakene til dette kan være at det finnes lite økonomisk faglitteratur om dette i offentlig sektor. Man har kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMD) retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester H 2140 (H 2140) fra januar 2003 (KMD, 2003) - nå under revidering. Ellers har Norsk Vann og noen revisjonsfirmaer deltatt i debatten om selvkost på VAR området. Det finnes også en del rapporter fra kommunerevisjoner og distriktsrevisjoner om bruk av selvkost innen deres kommuner. En høyesterettsdom Rt 2004 nr. 1603 gjaldt et oppmålingsgebyr i en kommune og ga en del føringer for elementer i selvkostberegningen. I 2007 utarbeidet Ernst & Young for KS en rapport om kontroll av anvendelse av selvkostprinsippet og dets effekter for kommunene. Sivilombudsmannen ga i 2007 en uttalelse om selvkost. Telemarksforskning foretok i 2011 en undersøkelse av selvkostbruk i kommunene for VAR, byggesak og skolefritidsordningen etter oppdrag fra KMD. Internasjonalt finnes det betydelig mer. Spesielt i de senere årene er det kommet internasjonale konvensjoner om selvkost. Norge har sluttet seg til slike. Videre har Norge også lovfestet EUs regler om forbud mot konkurransevridning gjennom subsidier. Dette impliserer et krav om selvkostprising på aktuelle områder. Likevel omfatter litteraturen så å si bare hva som praktiseres og i tillegg noen juridiske forhold. Men diskusjon om selvkostbegrepet i forhold til H 2140 finner man omtrent ikke.