Områdebruk hos fjellrypa (Lagopus muta)

Abstract

Fjellrypa er den arten av våre hønsefuglarter som vi har minst kunnskap om, mye av kunnskapen vi har om denne arten er ofte basert på kunnskap vi har om andre hønsefuglarter, da spesielt lirypa. Og ofte har samme forvaltningsstrategi blitt brukt både for fjellrype og lirype. Men er dette veien å gå? Fjellrypa holder til i høyfjellet og ofte i utilgjengelige områder, dette gjør at forsking og overvåking av denne arten ofte kan være utfordrende. I 2012 så ble det startet ett samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Hedmark og Grimsö Forskingstation, SLU nettopp for å øke kunnskapen rundt denne arten. Det har i dette prosjektet blitt brukt radiosendere for å innhente data. Man har da fanget og merket fjellryper med VHF sendere, men på høsten 2013 så ble to fjellryper merket med GPS sendere. Det er data fra disse to fjellrypene som er utgangspunktet for denne rapporten. Jeg har brukt disse dataene for å se på områdebruk hos fjellrypa, samtidig som jeg har sett på effektiviteten hos disse GPS senderne. Det viste seg da at GPS senderne har tålt snøvær og helt ned til 25 minus grader men at de ikke sendte posisjoner i de mørkeste vintermånedene. Når det gjelder områdebruk hos fjellrypa så fant jeg at høyden over havet den befant seg varierte fra høst til vinter. Jeg fant også at fjellrypene gjorde store forflytninger mellom sesonger og at de kan bruke store områder. I tillegg så jeg på forflytning mellom sesonger, og fant at fjellrypa gjerne forflytter seg over lange avstander. Resultatene i denne rapporten viser at fjellrypa bruker store områder, og fjellrypa i dette området kan bruke områder både i Norge og Sverige. Ut ifra det kan man kanskje måtte tenke annerledes i forvaltning av fjellrypa i forhold til lirypa da lirypa ikke bruker like store områder, i tillegg må man kanskje begynne å tenke samarbeid mellom Norge og Sverige når det gjelder forvaltningen av fjellrypebestander i grenseområder.

Rock Ptarmigan is the grouse species that we have the least knowledge about, and most of the knowledge we have are based upon knowledge that we have on the sympatric willow ptarmigan. The same management strategy is often used on both the rock ptarmigan and the willow ptarmigan. Is this the right way to go? The rock ptarmigan lives in the highlands and in periphery areas that might be more or less unavailable, making it challenging for research projects and monitoring programs. In 2012, a research project started that was a cooperation between Høgskolen I Hedmark and Grimsö Forskingsstation, SLU to increase the knowledge the rock ptarmigan. Radio telemetry was used to collect demographic data and birds has been captured and equipped with VHF transmitters. In the autumn of 2013, two rock ptarmigan females were fitted with Satellite/GPS transmitters. This is the first time satellite transmitter have been used to collect data on rock ptarmigan on the mainland of Fennoscandia. The data from these two rock ptarmigans are the base for this rapport where I investigate area use of birds, movement and if satellite/GPS transmitters gives better information compared to traditional VHF transmitter. The Satellite/GPS transmitters could outstand snow and temperatures down to minus 25 degrees Celsius all though they did not transmit during the darkest winter months. When it comes to the Rock Ptarmigan area use I found out that the elevation above sea level varies between the fall and winter season. I also saw that they could move great distances during the fall and that they used a big area. In addition, I looked on the distances the bird moved between seasons and saw that the rock ptarmigan moved long distances. The results shows that the rock ptarmigan uses big areas and that the rock ptarmigan in this area used areas in both Norway and Sweden. Results from this rapport indicates that we need to think different when it comes to management of rock ptarmigan when we compare it with the willow ptarmigan, since the rock ptarmigan uses such big areas. In addition, it might be necessary for Norway and Sweden to cooperate in the management of rock ptarmigan in areas close to the border.