dc.description.abstract | Det oppleves å være et spenningsforhold mellom å fremheve det spesielle, eller å finne
universelle tiltak som kan komme alle til gode, uavhengig av behov, knyttet til det
psykososial miljøet i skolen. Selv om noen elever har særskilte behov, er de også
mennesker, og blant mennesker er det flere likheter enn forskjeller. Julia Kristeva har
skrevet om ”annerledesheten”, og hvordan sårbarheten og annerledeshet ser ut til å prege
alle mennesker. Alle mennesker har noen grunnleggende behov som trygghet,
anerkjennelse og tilhørighet som er avgjørende for at et psykososialt miljø kan oppleves
tilfredsstillende. Behov som tilfredsstilles i samspill med andre mennesker. At vi ser på
noen mennesker som mer sårbare eller mer spesielle enn andre, kan føre til at vi fratar
denne gruppen retten til å være en del av fellesskapet, vi gjør dem avhengige av andre
mennesker og systemer som gir dem redusert mulighet til å medvirke i eget liv, vi unnlater
å tilegne dem naturlige og menneskelige behov og forsømmer alle menneskers rett til å
være et mangesidig menneske. Vi kan ikke inkludere kun for inkluderingens skyld, men vi
må ta hensyn til hvordan subjektet opplever sine omgivelser og dets følelser knyttet til
dette. Å ta hensyn til fellesskapet eller særegenheter ved enkeltindividet, er et annet
spenningsforhold som dukker opp i denne diskusjonen- er det plass til begge deler? Det
spesielle er i stor grad distansert fra oss, fordi vi ikke vil identifiserer oss med ”de andre”
som ikke er ”som oss”. Vi har en tendens til å undertrykke den underliggende,
menneskelige sårbarheten, knyttet til vår underbevisste frykt for at alle mennesker er
disponert for annerledeshet. | nb_NO |