| dc.description.abstract | I denne studien så har jeg drøftet hvilke utfordringer skolehelsesøstre har i sin arbeidshverdag i forhold til å kunne støtte, hjelpe og tilrettelegge for barn som er pårørende av foreldre med psykiske vansker og/eller rusmisbruk. Hvilke hjelp og støtte kan de tilby eleven når forelderen utvikler psykiske vansker og /eller rusmisbruk? Hvordan kommer de i kontakt med barn som trenger hjelp og støtte? Og hvilke erfaringer har skolehelsetjenesten i forhold til tverrfaglig samarbeid?
Med bakgrunn i at skolehelsetjenesten som lavterskeltilbud vil kunne være en viktig støttefunksjon for eleven når elevens foreldre utvikler psykiske vansker og rusproblematikk, så har jeg intervjuet 6 skolehelsesøstre ved ulike skolehelsetjenester i Sør- Norge. Alle helsesøstrene i studien argumenterte for at barn som pårørende har behov for hjelp og støtte. Studien hermeneutiske og fenomenologiske utgangspunkt, gjorde det mulig å studere helsesøstrene ute i felten, i deres egen setting. Studiens utgangspunkt er kvalitativ undersøkende. Dette ga mulighet til å hente inn helsesøstrenes egne dybdeforståelser, perspektiver og opplevelse, som utgjør studiens empiri.
I analysen så fant jeg 4 hovedutfordringer i skolehelsesøsterens arbeidshverdag, med bakgrunn i tematikken i denne studien; 1) Helsesøstrene opplevet at egen fagkunnskap er lite kjent hos andre faggrupper, 2) Det er en nesten fullstendig stillhet rundt foreldres rusmisbruk, 3) Helsepersonell og fastleger tar i svært liten grad kontakt med skolehelsetjenesten når foreldre blir innlagt /utvikler et rusmisbruk eller/ og psykiske vansker, 4) Forelderen tror egen epikrise videresendes automatisk til skolehelsetjenesten ved innleggelse til behandling, og barnet dermed er ivaretatt, uten at dette er tilfelle.
Helsesøstrene opplevelse av at egen tjeneste, fagkunnskap og forebyggende kunnskap var lite kjent og benyttet av andre faginstanser, gjorde at helsesøstrene ble brukt i mindre grad enn ønskelig. At kunnskapen og handlingsrommet var lite kjent, førte også til at andre faggrupper kunne gjøre lovnader på helsesøstrenes vegne til foreldre, som kunne være problematisk å etterkomme.
Det kom også frem en nesten fullstendig stillhet rundt foreldres rusmisbruk. Det var også en helt klar tredeling i hvilke vansker som var lettest å dele. Somatiske vansker som MS og kreft ble delt både med venner, naboer, lærere og skolehelsesøstre. Psykiske vansker ble delt i mye mindre omfang. Rusmisbruk var det nesten en fullstendig stillhet omkring, både fra foreldre og barn. Hemmelighold gjorde det vanskelig for helsesøster å hjelpe eleven, fordi eleven ofte ikke turte å åpne seg. Der foreldre vegret seg for at barnet skulle vite, gjorde dette det også vanskelig å hjelpe, støtte og for eleven. Hemmeligholdet gjorde det også vanskelig å informere lærere, slik at disse kunne ta hensyn til eleven.
Oppringninger til helsesøstre fra helsepersonell og fastleger om barnets situasjon når forelderen blir innlagt, viste seg å være på et minimum. Dette gjorde det vanskelig for helsesøstrene å få tak i elevens situasjon, samt å hjelpe. Flere av helsesøstrene arbeidet ved både barne-, og ungdomsskole, og hadde fartstid i oppimot 20 år i tjenesten. Dette indikerer at det kan finnes en omfattende underrapportering fra helsepersonell og fastleger.
Foreldre kunne også være i den tro at barnet var ivaretatt av skolehelsetjenesten. Dette skyldes tro på at egen epikrise videresendtes automatisk til skolehelsetjeneste ved innleggelse til behandling. Dette skapte et behov for at det fra helsepersonell sin side må sikres at foreldre er kjent med at slik informasjon ikke går automatisk. Foreldre kunne også ha gitt samtykke til å videreformidle barnets behov til helsesøster, uten at dette hadde funnet sted. Helsesøstrene så dermed et viktig behov for å formidle tydeligere informasjon om hvem helsepersonell hadde kontaktet ved forelderens innleggelse.
Studien viste en klar tredeling i hvilke vansker som er lettest å ta opp. Somatiske vansker som MS og kreft deles både med venner, naboer, lærere og skolehelsesøstre. Psykiske vansker er vanskeligere å dele. Helt nederst er rusproblematikk, som det er en nesten fullstendig stillhet omkring. Tilbakemeldingene fra rusinstitusjonene var i fåtall. Flere av helsesøstrene hadde lang fartstid i tjenesten i fra både barne-, og ungdomsskole, tilbakemeldingene i denne tiden hadde derimot vært på et minimum. I forhold til problematikkens størrelse så indikerer dette en høy underrapportering. Flere av skolehelsesøstrene var av den tro at mangelen skyldes stigma innenfor behandlingsstedene i forhold til å ta opp problematikken med foreldre, samt at kunnskapen om hvor tidlig barn egentlig reagerer var lite kjent.
I denne studien så kom det frem at til tross for at helsesøstre kan ønske å bidra med sin fagkunnskap, så kan ytre faktorer som organisatoriske hindringer og ressursmangel gjør det vanskelig å følge opp pasienters barn. Et systemfokus kan gjøre at forelderen i behandling ses kun som en pasient, og ikke som en forelder, som gjør at barnet blir borte. Stigma og hemmelighold gjør det også vanskelig å få tak i problematikken fra både fra barnet, men også fra forelderen selv. Helsesøstrene åpnet derfor for et behov for at helsepersonell i behandling må oppmuntre forelderen til å åpne opp for å fortelle.
Å gi rom for eleven til å dele uten å overinvolvere | nb_NO |
