Kulturelle utfordringer i pedagogisk psykologisk tjenestes møte med minoritetsspråklige foreldre i utredningen og refleksjoner rundt anerkjennelse i dette møtet

Abstract

Intensjonen med studien er å bidra til økt forståelse for kulturelle forskjeller i Pedagogisk Psykologisk Tjenestes (PPTs) møte med minoritetsspråklige foreldre i utredningssamtalen. Samtidig er målet å vise at anerkjennelse kan være en god, men også utfordrende, vei inn i dette møtet. Det er foretatt kvalitative intervjuer med seks PP-rådgivere fra to ulike PP-kontor. Resultatene har blitt drøftet opp mot teori om utredning og PPT, samt anerkjennelsesperspektivet i dialektisk relasjonsteori (Schibbye, 1988; Schibbye, 2012). Minoritetsspråklige foreldre er en svært uensartet gruppe. Det er derfor stor variasjon i hvor omfattende kulturforskjellene er og hvilke utfordringer som er mest framtredende. Studien forsøker ikke å gi en fullstendig oversikt over kulturelle utfordringer som PPT møter, men prøver å antyde noen sentrale utfordringer. PP-rådgiverne forteller at det er mange ulike syn på funksjonshemminger hos minoritetsforeldre. Enkelte kan for eksempel føle skyld og skam fordi de har et barn med store behov for hjelp. Rådgiverne forteller at foreldrene ofte er usikre på PPT og PPTs rolle i det norske hjelpesystemet. Spesielt gjelder dette usikkerheten om PPTs rolle i forhold til Barnevernstjenesten. Disse to utfordringene kan, ifølge noen rådgivere, føre til feilinformering eller mangelfull informering om barnets erfaringsbakgrunn og utviklingshistorie. Omfanget av feilinformering eller mangelfull informering er det vanskelig å si noe om ut ifra intervjuene med PP-rådgiverne. Hvis man skal trekke ut en sentral kulturell utfordring og nærme seg en konklusjon, kan det være at mange minoritetsforeldre kan ha mangelfulle eller uriktige oppfatninger av hva PPT er, og at dette kan føre til at de er usikre i utredningen. Med inspirasjon fra PP-rådgivernes fortellinger og utsagn har man i studien reflektert over anerkjennelsens plass i relasjonen mellom PP-rådgiver og forelder i utredningen, med et spesielt fokus på kulturelt mangfold. Det kan tolkes slik at PP-rådgiverne er anerkjennende gjennom lytting, forståelse, aksept, bekreftelse og erkjennelse av det gode i forelderen. Studien har forsøkt å argumentere for at anerkjennelsesperspektivet i dialektisk relasjonsteori kan være relevant og viktig i møte mellom PPT og minoritetsspråklige i utredningen. Å kunne reflektere over egne opplevelser og være selvstendig i forhold til disse, kan være sentralt i denne konteksten. Dette kan føre til at PP-rådgiveren kan få et mer korrekt bilde av barnets 4 utvikling- og erfaringsbakgrunn. En nær og åpen dialog bygget på erkjennelsen av den andres kjærlighet, kan også være viktig. En slik dialog kan bygge bro over kulturelle barrierer. Samtidig kan det være en vei mot den gode relasjonen. Anerkjennelsen har derfor en verdi i seg selv. Anerkjennelsen i dette perspektivet gjør opplevelser gyldig, uansett hvor uvirkelig de er for PP-rådgiveren. I anerkjennelsen ligger også aksepten for forelderens opplevelsesverden.