Å møte det ukjente med det kjente -en prosessbasert studie av beredskapsorganisasjoner i møte med uforutsette hendelser

Abstract

Samfunnets evne til krisehåndtering utfordres stadig. Morgendagens trusler er ikke nødvendigvis like gårsdagens og man må forberede seg på trusler som man nødvendigvis ikke kjenner i dag eller kan forberede seg på før de inntreffer. Beredskap, evne til å møte nye trusler og å være robust er viktig for samfunnets samlede evne til krisehåndtering. Samtidig pekes det på at forebygging er avgjørende og at krisen må avverges før den manifesteres. Likevel fremkommer det at samfunnet må bli bedre rustet til å håndtere uforutsette hendelser. Kan vi bli bedre til å forberede oss på uforutsette hendelser i fremtiden og i så fall hvordan? Det er ingen som med sikkerhet kan fastslå hva som blir den neste store hendelsen. Formålet og det utledede forskningsspørsmålet er å undersøke hva slags trening, øving og forberedelser i beredskapsorganisasjoner som kan gjøre organisasjonen mer høypålitelig og bedre rustet til å møte uforutsette hendelser. Jeg ønsker å forstå hva som påvirker denne evnen og om høypålitelighet som strategi kan benyttes for å forberede organisasjoner på å være resiliente i møte med uforutsette hendelser. Dette relaterer også til hvordan vi kan tilnærme oss uforutsette hendelser, hvorvidt teorien om høypålitelige organisasjoner passer beredskapsorganisasjonene i studien og hva de i så fall gjør for å være både resiliente og høypålitelige? Oppgaven og dens forskningsspørsmål er forsøkt besvart gjennom kvalitativ metodetilnærming. Metoden er å anse som kvalitativ ettersom den baserer seg både på semi-strukturerte dybdeintervjuer av et utvalg ledere for beredskapsorganisasjoner (empirisk studie) og en teoretisk dokumentstudie. Mine forskningsresultater peker på at organisasjonene i stor grad er høypålitelige og viser hvorfor de kan klassifiseres som dette og hva de gjør for å kunne bli det. Høypålitelig organisering kan nyttes som et strategisk virkemiddel for å gjøre organisasjonen mer resilient og for å forberede den på å håndtere uforutsette hendelser. Samtidig ser man en rekke utfordringer innen noen områder som gjør at det er rom for endringer og forbedringer når det gjelder å bedre organisasjonenes evne til å være resiliente og høypålitelige – spesielt dersom vi skal få mest mulig krisehåndteringsevne ut av hver investerte krone. Det fremheves at erfaringslæring er viktig og har stor betydning for evnen til å være resiliente og håndtere uforutsette hendelser. Jeg konkluderer med at erfaringsoverføring og -læring mellom og i organisasjoner har et klart rom for forbedring. En slik bedring vil også medføre at man kan lære av andres suksesser og feil uten å måtte gjenta dem selv samtidig som det gir samfunnet mer krisehåndteringsevne per krone enn tilfellet er i dag.

Engelsk sammendrag (abstract) The Norwegian society's ability to handle crisis management is constantly challenged. Tomorrow´s threats will likely differ from those of today and yesterday. Thus, preparedness and the ability to face new and emerging threats are central to society's ability to cope with and handle emerging crisis situations. At the same time, it is important to prevent and to mitigate the crisis before it manifests. Regardless, it is clear that the Norwegian society has to improve its ability to cope with and to handle unexpected events. How do we improve our capability to prepare for and efficiently handle the unexpected events when they occur? No one can predict with certainty how and/or why the next event will emerge. The purpose of this study is to analyze what kind of training, exercises, and preparations that can enhance organizations’ ability to be a High Reliability Organization (HRO), and thus be better prepared and resilient during unexpected events. I want to understand which factors help to improve this capability. How can we approach such unexpected events, and does the theorem of HROs fit the crisis response organizations that are selected for in-depth study in this thesis? What makes these entities resilient? The research and research questions are based on qualitative methods, namely an empirical study based on semi-structured in-depth interviews of a pre- selected band of crisis response organizations and document studies. The results from this research point to the conclusion that these organizations, at large, can be classified as HROs and present the reasons for this conclusion. However, it also points to the fact that there are challenges still and that the possibility for improvement can and should be taken advantage of and exploited to make the HROs more resilient and better prepared to face the next unexpected event. Specifically, the ability to learn from each other's successes and failures should be leveraged to be better prepared: sharing insight to avoid repeating the same mistakes, should an unexpected event occur. This will also give the Norwegian society more crisis response capability for the limited resources that are available for crisis response and management.