| dc.description.abstract | Partnerskap er en offentlig styringsform som siden 1990-tallet har blitt mer og mer vanlig. Den kan defineres som et frivillig og likeverdig samarbeid mellom to eller flere parter for å nå ett eller flere felles mål. Samarbeidet kan involvere både offentlige, private og frivillige aktører, og er et alternativ til offentlig styring som baserer seg på hierarki og kommandolinjer der folkevalgte utformer politikken og administrasjonen iverksetter.
Partnerskap som styringsform har noen analytiske kjerneelementer som vil være med på å bestemme om praksis samsvarer med intensjonene med styringsformen. Hvis disse intensjonene i liten grad blir oppfylt, vil det være vanskelig hevde at det er styringsformen som sådan som bidrar til måloppnåelse.
Med utgangspunkt i et case om partnerskap og folkehelse er det dette som er undersøkt:
Hvordan har intensjonen med partnerskap som styringsform blitt oppfylt?
I tillegg til om formålet med styringsformen er oppnådd, det vil si at partnerskapet til en viss grad fungerer etter teorien, er det også sett på de om de grunnleggende forutsetningene for partnerskapet legger til rette for partnerskapsstyring.
For å undersøke dette er det gjennomført en intervjuundersøkelse i to fylkeskommuner som har og har hatt partnerskap på folkehelseområdet.
Fylkeskommunene har vært viktige pådrivere, støttespillere og motivatorer i folkehelsearbeidet. Partnerskapene har bidratt til større samordning og mer oppmerksomhet om folkehelsearbeidet. Samtidig er det er del en del kjennetegn ved de to utvalgte partnerskapene som gjør at intensjonen med partnerskap som styringsform i begrenset grad er innfridd. | nb_NO |
