Hvorfor skal innsatte i fengsel lære spansk? : En kvalitativ undersøkelse om innsattes opplevelse av fengselsundervisning som ikke gir formell kompetanse
Abstract
Denne masteroppgaven undersøker hvilken betydning fengselsundervisning som ikke gir formell kompetanse har for dem som deltar i den. Den type opplæring det kan handle om, er det som ofte omtales som livsmestringskurs (matlaging, renhold, personlig økonomi etc.), kurs i praktisk-estetiske fag, eller mer arbeidsrettede kurs innen f eks IKT eller byggfag. Det kan også dreie seg om opplæring innen tradisjonelle skolefag, som de innsatte deltar i den tiden de sitter i fengsel, men som ikke gir dem formell kompetanse fordi de soner for kort tid til å rekke å få en standpunktkarakter eller gå opp til eksamen. Prosjektets problemstilling er:
Hvilken verdi opplever innsatte i fengsel at den opplæringen som ikke genererer eksamenskarakterer, kompetansebevis eller sertifikater har?
Bakgrunnen for å gjennomføre denne undersøkelsen er at mye av den undervisningen som foregår i fengsler der innsatte med korte dommer soner (for det meste fengsler med lavere sikkerhetsgrad), er av denne typen, og med det rådende kunnskapssyn som er i vårt samfunn i dag, kan det være legitimt å spørre om slik undervisning har noe for seg.
I studien er det innledningsvis gjort rede for innsattes utdanningsbakgrunn, lærevansker og motivasjon for utdanning, slik det er undersøkt av forskningsgruppen for kognisjon og læring ved Universitetet i Bergen og framstilt i rapporter utgitt av Fylkesmannen i Hordaland, Utdanningsavdelinga. Dette er gjort for å belyse hvilke behov denne gruppen elever kan ha, og si noe om hvorvidt disse behovene dekkes gjennom fengselsundervisningen. Deltakerne i undersøkelsen har også gitt noe informasjon om sin skolebakgrunn og motivasjon for å delta på opplæring i regi av skolen i fengslet.
I denne undersøkelsen er det foretatt kvalitative gruppeintervju med to små grupper innsatte ved et fengsel med lavere sikkerhetsgrad på Østlandet. Til sammen seks personer deltok i undersøkelsen. I utvalget er det en som ikke har skolegang fra før, fire som er født og oppvokst i Norge og har norsk skolegang delvis inn i videregående nivå, og en som har fullført videregående i sitt hjemland. Deltakerne er mellom 26 og 44 år. De ble valgt ut til å være med i undersøkelsen ut fra to kriterier: de skulle sone korte dommer, og de skulle delta på opplæring som ikke ga formell kompetanse eller sertifikat av noe slag (f eks truckførerbevis). De hadde deltatt i følgende opplæring: norsk for fremmedspråklige, datakurs, matlagingskurs, brannvernkurs og kunstkurs (prosjekt over to måneder).
Når denne opplæringen ikke gir formell kompetanse, kan det være på sin plass å spørre om den fører til noe annet, for eksempel om den har noe å si for de innsattes selvoppfatning.
I teoridelen av oppgaven redegjøres det derfor for to tradisjoner, eller retninger, for forståelsen av hvordan selvoppfatningen påvirkes. Det er selvvurderingstradisjonen, representert ved Morris Rosenbergs forskning, og forventningstradisjonen, representert ved Albert Banduras forskning. Rosenberg er opptatt av at selvoppfatningen påvirkes gjennom det miljøet vi er en del av, og hvordan vi sammenlikner oss med andre. Bandura er opptatt av det kognitive, og hvordan mestringsopplevelser gir forventninger om framtidig mestring. Resultatene fra intervjuene er analysert i lys av de to teoriene for påvirkning av selvoppfatningen.
Fordi de innsatte selv var opptatt av skolens betydning for forandring og forbedring, noe jeg setter i forbindelse med dannelse, redegjøres det for ulike dannelsessyn, og resultatene fra undersøkelsen analyseres i lys av dem.
Studien konkluderer med at den fengselsundervisningen som ikke gir formell kompetanse til en viss grad bidrar til å styrke de innsattes selvoppfatning, både ut fra de momentene som selvvurderingstradisjonen framhever, og ut fra forventningstradisjonen. Ikke alle innsatte opplever like sterkt at undervisningen har betydning for deres selvoppfatning, men det intervjupersonene forteller bekrefter teoriene på mange punkter. Studien tar ikke for seg i hvor stor grad selvoppfatningen påvirkes.
Videre konkluderes det med at fengselsundervisningen har en dannende effekt, ved at den bidrar til å sette deltakerne bedre i stand til å møte og delta i samfunnet de skal tilbake til etter soning. Dette innebærer både at undervisningen har en nytteeffekt som gjelder for både arbeidsliv og privatliv, men også at den bidrar til en indre utvikling og selvstendiggjøring av deltakerne.
Man kan si at opplæringen, til tross for at den ikke har ført til noen karakterer, har bidratt til «ei karakterdanning som gir den einskilde kraft til å ta hand om eige liv, pliktkjensle for samfunnslivet og omsorg for livsmiljøet», som det uttrykkes i den generelle delen av læreplanen.