| dc.description.abstract | Formålet med denne kvalitative studien er å belyse betydningen av videre oppfølging for
ungdom som flytter ut fra ruskollektiv etter et år i behandling. Studien tar for seg videre
oppfølging gitt i regi av organisasjonen som også hadde ansvaret for dem da de bodde i
ruskollektivet. Oppfølgingstiltakene jeg har valgt å undersøke er familiehjem, hybel og
oppfølging i foreldrehjemmet. Dette har jeg valgt å gjøre ved å benytte meg av
enkeltintervjuer med seks ungdommer. Ungdommene utviklet i sin tid så store vansker
med rus og utfordrende atferd at plassering i institusjon etter barnevernloven § 4-24 eller §
4-26 ble ansett som nødvendig fra samfunnets side. Etter endt plasseringsvedtak bestemte
alle ungdommene seg for å ta imot videre oppfølging gjennom ulike oppfølgingstiltak.
Studien gir et innblikk i ungdommenes opplevelser og erfaringer med oppfølgingen de har
mottatt, samt hvordan de vektlegger betydningen av å videreføre sin behandling etter at de
har flyttet ut fra kollektivet. Problemstillingen og forskningsspørsmålene retter fokuset mot
hvordan oppfølging ungdommene har mottatt, samt hva ved hjelpen ungdommene
opplevde som spesielt nyttig. Jeg har valgt å ha et helhetlig perspektiv på ungdommenes
problematikk, der jeg setter deres oppvekst i sammenheng med behovet for langsiktig hjelp
og støtte. Dette forankres i nasjonal og internasjonal forskning på feltet. Ungdommenes
utfordringer og behov for videre oppfølging belyses gjennom ulike teoretiske perspektiv
som marginalisering, den forlengede barndom vs. overgangen som komprimert og
akselerert, samt independence vs. interdependence. Studien retter fokuset mot hvordan
ungdom med rus- og atferdsproblematikk må regne med å gjennomføre overgangen til
voksenlivet langt raskere og med et snevrere støtteapparat rundt seg enn ungdom flest.
På bakgrunn av ungdommenes erfaringer, opplevelser og meninger omkring temaet finner
jeg at videre oppfølging etter plassering i ruskollektiv er særlig betydningsfullt, og et viktig
tiltak for disse ungdommene i overgangen til voksenlivet. Alle ungdommene har rusfrihet
og varig endring som mål for seg selv, og de opplever å ha behov for langsiktig hjelp og
støtte for å få dette til. Oppfølgingen synes å bidra med kontinuitet, stabilitet og trygghet i
ungdommenes liv, hvilket fører til at de får muligheten til å utvikle seg i positiv retning.
Samtidig knyttes det noen samfunnsmessige problemstillinger til videre oppfølging av
denne gruppen, og disse spørsmålene trekkes frem og drøftes avslutningsvis. Underveis og
mot slutten reises flere poeng som kan være aktuelle for fagutvikling og videre forskning
på området. | nb_NO |
