Spesialpedagogikkens plass i lærerutdanningen – med Hamar som eksempel.

Abstract

Etter at ideen om «en skole for alle» vant fram, har skolen fått en mer og mer heterogen elevgruppe. For å imøtekomme elevers rett til å få bruke sitt læringspotensial, uansett forutsetninger, trengs bred kompetanse i skolen, blant annet spesialpedagogisk kompetanse. Elever med funksjonsnedsettelser1 eller andre «særskilte behov» har ikke umiddelbart vært en del av fellesskolen. Kvalifiseringen for å arbeide med disse elevene har lenge foregått andre steder enn i lærerutdanningsinstitusjonene. Dette kapittelet har som hovedformål å diskutere spesialpedagogikk i lærerutdanningen, fra fagområdet kom inn i lærerutdanningen på 1960–70-tallet og fram til i dag. For å kunne studere dette kreves i tillegg til innsikt i det spesialpedagogiske feltet i lærerutdanningen, også kjennskap til reformer som har preget skolen. Hovedvekten i framstillingen legges på lærerutdanning for grunnskolen med vekt på utdanningen på Hamar. Vi kommer i liten grad til å berøre tiden før 1950-tallet.