Kryssende musikkopplevelser. En undersøkelse av samspill i en interkulturell musikkpraksis

Abstract

Denne doktorgradsavhandlingen utforsker musikk som interkulturelt verktøy, basert på en etnografisk studie av samhandlingsprosesser i ensemblet Fargespill (Bergen). Fargespill samler barn og unge fra hele verden og gir dem profesjonell assistanse til å lage forestillinger med utgangspunkt i musikk og dans som aktørene bringer til gruppa. Fargespill lykkes stadig med å berøre og begeistre publikum, og de utpekes som forbilde for vellykket integrering i en rekke politiske, pedagogiske og kunst- og kulturorienterte kretser. Med utgangspunkt i observasjoner av øvelser og konsertsituasjoner, intervjuer med aktører og ledere i ensemblet samt dokumentanalyser, diskuteres muligheter og begrensninger som kan dukke opp når musikk betraktes som kulturell møteplass. Analysene iverksetter Gilbert Simondons filosofiske perspektiver, i hovedsak begrepene teknisitet, affektivitet-emotivitet og transindividualitet. Musikken som kommer til i Fargespill studeres som psykososiale og mikrodiskursive hendelser der musikalske forhandlinger er orientert mot å få både personlige og kollektive prosjekter til å stemme over ens i musikken. En studie av Fargespills suksesser blir dermed en studie av funksjonelle og emosjonelle fellesskapsmekanismer. Studien utforsker hvordan musikken og dansen fungerer for de involverte i Fargespill, og videre i hvilken grad musikkengasjementet som muliggjøres i denne forbindelsen, kan sies å styrke eller svekke handlekraften deres. Dette er et sammensatt spørsmål som innebærer et spekter fra spontan velvære til potensielle og reelle muligheter for forhandlinger om musikken til det å lære seg å sette pris på musikk på nye måter. En sentral problematikk er de musikalske trefningene som foregår i spennet mellom publikumstekke og aktørenes mangfoldige musikkpreferanser. Fargespill ønsker å presentere publikum for et mangfold, men dette må samtidig presenteres på måter som beveger. I realiteten står deler av det egentlige mangfoldet i fare for å måtte ofres på anerkjennelsens alter. Med utgangspunkt i analyser av musikkhendelser i Fargespill løftes diskusjonen inn i betraktninger rundt pedagogiske og demokratiske muligheter som ligger i å bruke musikk som interkulturelt verktøy, dersom dette betraktes i lys av Simondons kulturbegrep og verktøybegrep. Tilvirkningen av musikk blir åstedet for kulturell forankring og forandring, knyttet til individer som på samme tid trekkes mot å bli seg selv og mer enn seg selv. Avhandlingen utfordrer tenkning om (fler)kultur, representasjon og identitet og perspektiver som betrakter musikk som universell og umiddelbar kommunikasjon.