Europeisering av norsk asylpolitikk : En teoretisk drevet analyse av formelle og uformelle europeiseringsmekanismer
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2575597Utgivelsesdato
2018Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Siden 1990-tallet har europeisering hatt en sentral posisjon i studiet av Den europeiske union (EU), og i denne avhandlingen bruker jeg perspektivet for å få innsikt i hvordan EU påvirker norsk asylfelt. Innvandrings- og asylpolitikk har tradisjonelt vært forbundet med statlig suverenitet, men etableringen av EUs felles asylsystem (CEAS) i 1999 la grunnlag for tettere europeisk samarbeid og koordinering på asylfeltet. Norge er tilknyttet CEAS gjennom egne assosieringsavtaler, og avgjørelser fra Brussel får stadig større innvirkning på norsk asylregulering. Studien er gjennomført som en teoridrevet dokumentanalyse med historisk forankring, med mål om å belyse rettslige, politiske og normative føringer som ligger til grunn for dagens asylregime. Jeg tar det for gitt at europeisering har funnet sted, og ved hjelp av sentrale teoretiske antagelser i europeiseringsperspektivet analyseres formelle og uformelle europeiseringsmekanismer på bakgrunn av tre hypoteser. Først vurderes rettslig påvirkning og passformhypotesen, som tilsier at europeisering finner sted når avstanden mellom EU-lov og nasjonal lovgivning er moderat. Funn i analysen viser at det var noe avvik mellom EU asyl acquis og norsk asylregulering på tilknytningstidspunktet, men at avstanden ikke var fundamental. Dette gir støtte til passformhypotesen, og den formelle europeiseringen av norsk asylpolitikk kan forklares med at tilpasningen til CEAS ikke innebar omfattende endringer i norsk asylregulering. Passformhypotesen tar imidlertid ikke høyde for aktørers rolle i europeiseringsprosessen, og hypotesen om EU som mulighetsstruktur peker på instrumentelle aspekt ved europeisering. Med utgangspunkt i konsekvenslogikk forstås europeisering som resultat av rasjonelle aktørers bevisste handlinger for å øke sitt maktgrunnlag og fremme egne interesser. Funn i analysen støtter denne hypotesen, og jeg viser hvordan CEAS virket som et mulighetsvindu for aktører som ønsket en mer restriktiv linje i norsk asylpolitikk. Hypotesen om EU som katalysator for normendring tar utgangspunkt i logikken om det passende, og i analysen ser jeg om norsk tilknytning til CEAS har bidratt til nye forståelser på det norske asylfeltet. Dagens asylsystem bygger på norm om retten til beskyttelse, men mine funn viser at det innenfor CEAS også har vokst frem en norm om kontroll og sikkerhet. Rettighetsaspektet og kontrollaspektet eksisterer parallelt, og dette belyser paradokset i dagens asylsystem, der retten til beskyttelse står sterkt, men kontrollen med innvandring i praksis har stengt alle regulære reiseruter inn til Festning Europa. En konklusjon er at europeisering har vært med på å legitimere de siste års restriksjoner på det norske asylfeltet, og jeg viser hvordan dette kan forstås både formålsrasjonelt og kognitivt ved hjelp av europeiserings- og organisasjonsteori.