| dc.description.abstract | Masteroppgaven inngår som en del av studiet Master in Public Administration ved Høgskolen i Innlandet, våren 2018. Vår overordnede problemstilling i oppgaven er hva skjer med kommuners organisering og hvordan helse- og omsorgstjenester endrer seg, når nasjonalt initiert velferdsteknologi blir implementert lokalt i kommuner. Vi stiller tre forskningsspørsmål som vi søker svar på:
Hvorfor innføres velferdsteknologi?
Hvordan innføres velferdsteknologi?
Hvilke erfaringer gjør kommunene seg med velferdsteknologi?
Velferdsteknologi er en fellesbetegnelse om brukerrettet teknologi som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet (NOU 2011:11). Satsingen på velferdsteknologi intensiveres i kommunene. Velferdsteknologi er mer en idestrømning med global utbredelse, fremfor å være et konkret konsept. Idestrømningen sitt hovedbudskap er at velferdsteknologi er en del av løsningen på utfordringene innenfor helse- og omsorgssektoren. Vår tilnærming vil være å undersøke kommuners innføring av velferdsteknologi i lys av Kjell Arne Røviks tilnærming om translasjonsteori. Vi studerer oversettelsene to kommuner gjør av statelige myndigheters politikk om velferdsteknologi. Vi har gjennomført en komparativ casestudie av en vestlandskommune og en østlandskommune. Vi har gjennomgått nasjonale og lokale dokumenter og intervjuet nøkkelpersoner i kommunene. Et av hovedfunnene er at kommunene oversetter ulikt med ganske likt resultat. Unntaket er prosjektet om avstandsoppfølging, hvor prosessen og resultatene er ulike. Her kan vi si at trekk ved teknologien, trekk ved organisasjonen og trekk ved translasjonen har avgjørende betydning og har gitt ulike resultater i de to kommunene. Et annet interessant funn er at det, innenfor den definisjon vi har benyttet, har forekommet innovasjoner. Innovasjon er et av de sentrale målene til statlige myndigheter. | nb_NO |
