| dc.description.abstract | Rapporten er skrevet på oppdrag fra kommunene Alstahaug, Leirfjord, Lurøy og Træna i Ytre Helgeland, og utgangspunktet er et forsknings- og kvalitetsutviklingsprosjektet God opplæring for alle i de fire kommunene. Rapporten er basert på og bygget opp rundt fire datakilder: (1) offentlig statistikk for barnehage og skole, (2) intervjuer med personer i ulike stillinger som jobber med barn og unge i de fire kommunene, (3) analyse av innsendte saksdokumenter som beskriver spesialpedagogiske tiltak i kommunene, og (4) et utvalg av resultatene fra den første kartleggingsundersøkelsen om sosiale og faglige aspekter ved utvikling og læring i barnehager og skoler i regionen.
Statistikken for barnehage viser at barnehagedekningen og bemanningen er god, men de ansattes fagkompetanse er ikke alltid tilfredsstillende. Mangel på kvalifisert personal fører til behov for dispensasjon fra kompetansekravene, noe som krever innsats i form av blant annet kompetansehevende tiltak og videreutvikling av samarbeid for å sikre god kvalitet i barnehagen. Statistikken for skole viser at kommunene gjennomgående har svakere trivsel og faglige resultater enn landsgjennomsnittet, selv om eksamensresultatene er noe bedre enn de øvrige målingene. Lave prestasjoner i sentrale fag som norsk og matematikk vekker bekymring og bidrar kanskje til den lave gjennomstrømmingen i videregående opplæring. Lav grad av høyere utdanning i regionen bidrar til utfordringer med rekrutering til sektoren og lavere faglige prestasjoner, ettersom foreldres utdanning korrelerer med karakterer og andre mål på elevenes faglige resultater. Spesialundervisningen i to av kommunene har gått ned, mens i de andre to er andelen iøynefallende høy. En reduksjon vil kreve omlegging med stor vekt på kvaliteten på den ordinære undervisningen.
Intervjuene ble gjennomført med representanter for de tre kommunene Alstahaug, Leirfjord og Lurøy, som har påtagelige forskjeller i størrelse og bosettingsmønster. Oppvekstsjefene forsøker å kombinere fokus på administrative og pedagogiske problemstillinger, men stiller de spørsmål ved om kvaliteten og evalueringen av effekten av den spesialpedagogiske hjelpen / spesialundervisningen er tilfredsstillende og om individperspektivet dominerer på bekostning av et fokus på systemiske forhold. De ansatte i PPT påpeker at det er forskjeller mellom barnehagene/skolene når det gjelder holdninger og hvilke forventninger som stilles til dem, og hvor gode rutinene og strukturen for kartlegging og informasjonsflyten er. Styrerne la vekt på sin egen rolle for kvaliteten i barnehagene og ledet utviklings- og forbedringsarbeid, bidro til holdningsarbeidet blant personalet. Det er mange ansatte i barnehagen med lav formell kompetanse, men deling av erfaringer på tvers av barnehager kan bidra til læring og utvikling. Skolelederne tok opp spørsmålet de kunne få større beslutningsmyndighet for å bedre flyten i det administrative arbeidet. De uttrykte en viss bekymring for at mye tid gikk med til administrasjon og drift på bekostning av diskusjoner om faglig innhold og pedagogikk. Skolelederne rapporterte at IOP har blitt mer konkrete og lettere å måle, men graden av oppfølging fra deres side varierer mye. Videre la de vekt på lærersamarbeid og poengterte at samarbeid mellom barnehager og skoler er godt, særlig ved oppvekstsentre. De tillitsvalgte hevder at fokus på systemisk arbeid og erfaring med mangfold og inkludering har blitt bedre, men det er noe uenighet om hvorvidt det fortsatt er for stort fokus på enkeltindivider på bekostning av en bredere, systemisk tilnærming. Bruken av IOP vekker bekymring, da de ofte arkiveres uten å brukes før det skal skrives en pedagogisk rapport.
Rutinene og styringsdokumentene er jevnt over gode og utredningene som følges opp av vedtak er grundige. Over en tredel av henvisningene anbefaler at utfordringene løses innenfor klassenes rammer, som innebærer at PPT bidrar kommunenes ambisjoner om at færre elever skal motta spesialundervisning. I skolene var det få unntak fra de ordinære opplæringsplanene, noe som kan gjøre det utfordrende å skape sammenheng med den ordinære tilpassede opplæringen som de aller fleste av disse elevene også får. Det finnes få indikasjoner på systemrettede tiltak i materialet, og i intervjuene fortalte de ansatte i PPT at systemrettede tiltak ikke var etterspurt.
Kartleggingsundersøkelsen viser at barna og elevene stort sett trives, særlig de yngste barna. Variasjonen er påtagelig mellom skoler, men i mindre grad mellom barnehager. Norskspråklige elever trives stadig mindre etter hvert som de blir eldre, men denne nedgangen er adskillig mindre for minoritetsspråklige. Minoritetsspråklige barn og elever på 5. til 10. trinn opplever mindre erting og atferdsproblemer enn norskspråklige. Lærerne vurderer atferden til de minoritetsspråklige med bakgrunn fra ikke-vestlige land relativt lavt, mens de selv vurderer den høyt. Pedagogene i barnehagen, lærerne og elevene selv opplever at gutter har større problemer med utagerende atferd, mens sosial isolasjon er et større problem for jenter. I likhet med nasjonal statistikk gjør jenter det bedre i norsk, engelsk og matematikk, og elever av foreldre med høy utdanning får bedre faglige resultater.
Hvis anbefalingene til ekspertgruppen som ble ledet av Thomas Nordahl skal tas på alvor, må det bygges opp et helhetlig intervensjonssystem lokalt. Det vil kreve å kartlegge eksisterende kompetanse og eventuelt behovene for økt kompetanse. Denne rapporten viser at det finnes mye kompetanse, blant annet hos PPT, men det er for stor variasjon mellom barnehager og skoler og mellom kommuner. Tettere samarbeid og kompetanseheving, samt identifisering av lokale styrker og svakheter er nødvendig. Det finnes mange rutiner, men kvaliteten som bidrar til økt faglig sosialt læringsutbytte fordrer forståelse, kompetanse og holdninger som oversetter rutiner til god pedagogisk praksis. Reduksjon av variasjonen mellom kommuner, skoler og lærere, utvikling profesjonelle læringsfellesskap og benyttelse av forskningsbasert kunnskap vil bidra til dette. | nb_NO |
