| dc.description.abstract | Å se barnet som subjekt har blitt mer fremtredende de siste årene i barnehagesektoren. Når vi snakker om barn som subjekt kommer vi inn på at dette må forstås opp mot et fellesskap. Både rammeplanen for barnehagen og FN’s barnekonvensjon setter begrepet medborger på dagsorden. Som vil si at voksne må anerkjenne barn som medborgere og som subjekt med sine opplevelser, tanker, følelser og uttrykksmåter.
I denne masteroppgaven har jeg gjort rede for hvordan man kan ivareta barn som subjekt i relasjon mellom barn – voksen, og hvordan dette kan påvirke fellesskapet. For å finne ut av dette har jeg gjennomført en kvalitativ empirisk undersøkelse på egen arbeidsplass, hvor jeg har gjennomført observasjon og to fokusgruppeintervjuer.
Formålet med masteroppgaven var å få andre kolleger og barnehagelærere som profesjon, til å bli bevisst og reflektere over egen praksis. Målet med masteroppgaven er å bidra til inspirasjon, diskusjon og drøftinger blant barnehageansatte. Slik at vi som arbeider med barn fortsetter å søke ny kunnskap, nye drøftinger og endre både tankesett og praksis der det er behov, og samtidig se hva vi får til som fungerer godt.
Det kommer frem i studien hva som er viktig for å ivareta barnet som subjekt og hvordan forholde seg til barnet som medborger med tanke på medvirkning, asymmetri og motmakt. Videre vil det komme frem hvordan ansatte handler og reflekterer rundt samspill med barn. Det kommer frem i studien at ansatte er gode på anerkjennende kommunikasjon og på god vei mot å ivareta barn som subjekt, men at det er behov for å skape felles forståelse for en del begreper som medborger, medvirkning og motmakt. | nb_NO |
