Den digitale skolen i en posthuman tid - En teoretisk drøfting med vekt på epistemologi og emansipasjon

Abstract

Det er en rekke teoretikere som taler for at konsekvensen og betydningen av digitale medier er mye mer komplekse enn det som fremkommer i det offentlige og skolepolitiske ordskiftet. Dette søker jeg å belyse i denne masteroppgaven. Teoretikerne jeg har plukket ut anser ikke digitale medier som verktøy, men som premissleverandører for tanker og som sammenflettet med menneskets historie og hverdag. I denne oppgaven har jeg søkt å forstå disse teoretikerne sett opp mot hverandre. Oppgavens utgangspunkt redegjøres for gjennom beretningen om den indiske skoleforskeren Sugata Mitra, og hans erfaringer med selvorganiserende læringsmiljøer, som han presenterte i en TED-Talk i 2013. Dette inspirerte meg til å se på skolen og læring opp mot posthumanistiske perspektiver, samt å belyse epistemologi-begrepet opp mot det posthumane. Dermed fant oppgaven veien innom digital epistemologi. Jeg ble dermed opptatt av å se nærmere på hvordan vi kan tenke om digitaliseringen i skolen fra et posthumanistisk perspektiv. Det som imidlertid skulle vise seg underveis, var begrepet om emansipasjon, som jeg etter hvert fikk en opplevelse av at er oppnåelig gjennom å applisere det posthumane på skolen. Disse retningene er omfattende, og i det følgende berører jeg dem, uten at jeg har hatt mulighet til å gå svært inngående til verks. Det oppgaven til slutt drøfter, er disse tre begrepene posthumanisme, digital epistemologi og emansipasjon opp mot hverandre, og hvordan disse påvirker mennesket i samfunn og skole.