| dc.description.abstract | Det er en rekke teoretikere som taler for at konsekvensen og betydningen av digitale medier er mye mer komplekse enn det som fremkommer i det offentlige og skolepolitiske ordskiftet. Dette søker jeg å belyse i denne masteroppgaven. Teoretikerne jeg har plukket ut anser ikke digitale medier som verktøy, men som premissleverandører for tanker og som sammenflettet med menneskets historie og hverdag. I denne oppgaven har jeg søkt å forstå disse teoretikerne sett opp mot hverandre.
Oppgavens utgangspunkt redegjøres for gjennom beretningen om den indiske skoleforskeren Sugata Mitra, og hans erfaringer med selvorganiserende læringsmiljøer, som han presenterte i en TED-Talk i 2013. Dette inspirerte meg til å se på skolen og læring opp mot posthumanistiske perspektiver, samt å belyse epistemologi-begrepet opp mot det posthumane. Dermed fant oppgaven veien innom digital epistemologi. Jeg ble dermed opptatt av å se nærmere på hvordan vi kan tenke om digitaliseringen i skolen fra et posthumanistisk perspektiv. Det som imidlertid skulle vise seg underveis, var begrepet om emansipasjon, som jeg etter hvert fikk en opplevelse av at er oppnåelig gjennom å applisere det posthumane på skolen.
Disse retningene er omfattende, og i det følgende berører jeg dem, uten at jeg har hatt mulighet til å gå svært inngående til verks. Det oppgaven til slutt drøfter, er disse tre begrepene posthumanisme, digital epistemologi og emansipasjon opp mot hverandre, og hvordan disse påvirker mennesket i samfunn og skole. | nb_NO |
