«Gym er fortsatt gøy, men ikke YES»: En kvalitativ undersøkelse om hvordan 9. klassinger opplever kroppsøving nå sammenlignet med på barnetrinnet

Abstract

Norsk: Denne kvalitative studien har tatt for seg hvordan motivasjonen til kroppsøving endrer seg fra barne- til ungdomsskolen. Resultatene av besvarelsene fra åtte elever på 9. trinn, viser at kroppsøving i barneskolen ble betraktet som lystbetont og preget av lek og alle åtte har positive betraktninger fra barneskolen. Et tydelig funn som kommer frem fra tiden på barneskolen er at aktivitetene ligger tettere på den indre motivasjonen, og elevene opplever mer selvbestemmelse i faget. Videre opplever syv av åtte informanter kroppsøvingsfaget på ungdomsskolen fortsatt som et morsomt fag, og at det er «flott» med et aktivitetsfag i skolen hvor det ellers er mye stillesitting. Selv om gymfaget fortsatt oppleves som gøy, pekes det på at stress med karakterer, mer press på å prestere i idrettene og at faget er mer teoripreget kan virke demotiverende. I spørsmålet om hvorfor vi har kroppsøving på skolen peker mange av svarene mot at kroppsøving og det å holde seg i bevegelse kanskje oppleves som mer ytre motiverende («Bevegelse er noe de må gjøre for ikke å bli tjukke»). Man kan si at overgangen til ungdomsskolen bidrar til en endring, hvor aktivitetene går fra å være en indre glede i det å bevege seg (indre motivert) til aktiviteter og øvelser som føles mer som en tvang på grunn av presset med å prestere og motta karakterer (ytre motivert). Innføringen av karakterer i faget er en av grunnene til at kroppsøving føles mindre morsomt, fordi dette skaper mer press på å prestere og elevene føler seg presset for å få en bedre karakter. På den andre siden oppmuntrer karakterer flere elever til høyere innsats i faget, og de liker at faget er mer seriøst og de lærer mer. Studien nyanserer derfor tidligere forskning ved at noen få elever faktisk rapporterer å like kroppsøvingsfaget bedre på ungdomsskolen. Studien viser at leken (indre motivasjon) som i stor grad er motivasjonsfaktor i barneskolen endrer seg til ytre motivasjon (karakterer/prestasjonsorientering) på ungdomstrinnet. Studien viser da i hvilken grad elevene oppfatter den ytre motivasjonen som autonom (selvbestemt). Dette er særlig fremtredende for elever som ikke driver med organisert idrett på fritiden, ved at disse elevene viser en mer demotiverende grad av ytre motivasjon enn elever som driver med organisert idrett på fritiden. Studien viser imidlertid at autonomistøttende lærere kan være med på å legge til rette for mer autonom ytre motivasjon i kroppsøvingsfaget. At kroppsøvingsfaget viser seg å være mindre gøy på ungdomstrinnet og at det beveger seg drive fram en mer ytre motivert adferd kan man også si at faget motarbeider seg selv i forhold til sitt eget formål, nemlig å bidra til livslang bevegelsesglede.

English: The subject of this study was how the motivation for physical education changes from primary to secondary school. Overall, the respondents remember physical education from the elementary school as pleasurable and characterized by play. A clear finding that emerges from the time in primary school is that the activities are closer to the inner motivation, since the pupils have a greater opportunity to choose for themselves, and that the physical education felt more like a leisure time than as a school subject. Furthermore, seven out of eight informants experience the physical education in the secondary school as a fun subject, and that it is "great" with an activity subject in the school where there is a lot of quiet sitting. Although the physical education is still experienced as fun, it is pointed out that stress with evaluation, more pressure to perform in sports and that the subject is more theoretical can seem demotivating. In the question of why we have physical education in school, many of the responses point to that physical education and the movement may be perceived as more external motivating ("Movement is something they must do to not be thawed"). One can say that the transition to secondary school contributes to a change, where the activities goes from being an inner joy in moving (internal motivated) to activities and exercises that feel more like a force because of the pressure to perform and receive grades (external motivated). The introduction of grades in the subject is one of the reasons why physical education feels less fun, because this creates more pressure to perform and students feel pressured to get better grades. On the other hand, evaluation encourage more students to get more done, and they like the subject to be more serious and they learn more. The study therefore nuances previous research in that a few students actually report to like the physical education profession better in secondary school. In other words, the play (internal motivation) that is largely the motivational factor in primary school has been replaced by external motivation (grades / performance orientation) at the youth level. The study shows how the students perceive the external motivation as autonomous (self-determined). This is prominent for the respondents who do not engage in organized sports in their spare time. The study also shows that autonomous supporting teachers can help facilitate more autonomous external motivation. The fact that the physical education turns out to be less fun and move towards more external motivated behaviour can also be said that the physical education counteracts itself in relation to its own purpose, namely, to contribute to lifelong movement pleasure.