En mytologisk analyse av begrepet inkludering i et utvalg tekster med relevans for det spesialpedagogiske fagfeltet med utgangspunkt i Roland Barthes myte – og tekstteori.
Abstract
Hvorfor er det viktig å vite hva begrepene egentlig betyr? Hva er det som er med på å forme vår forståelse av begreper? Betyr begreper det samme for alle? I skolesektoren fikk vi på midten av 90 tallet en endring i bærende prinsipper i skolen fra integrering til inkludering. Begrepet integrering syntes å ha begynt å vekke et ubehag; en følelse av at begrepet ikke innfridde. Alle barn og unge var ikke integrert i skolefellesskapet. Noe nytt måtte introduseres. Inkludering ble det nye. Men bidro begrepsskiftet til en endring? Barneombudets fagrapport Uten mål og mening fra 2017 og Nordahl-utvalgets rapport Inkluderende fellesskap for barn og unge fra 2018 synes å tyde på at heller ikke inkluderingsbegrepet har innfridd. Men kan begreper innfri, i den forstand at de skal kunne inkludere alt? Og har egentlig begrepsskiftet fra integrering til inkludering representert et perspektivskifte? Eller har det i større grad vært et retorisk grep som har dekket over myter som forhindrer endring – myter som får status quo til å fremstå som ren natur.
I denne oppgaven undersøkes et utvalg skolepolitiske dokumenter, stortingsmeldinger og NOUer, fra de siste 25 årene med relevans for det spesialpedagogiske feltet, i lys av Roland Barthes (1915-1980) myteteori og tekstteori med den hensikt å undersøke om det faktisk har vokst frem en selvstendig forståelse av begrepet inkludering, eller om overgangen fra integrering til inkludering har vært en endring bare i tegnets uttrykk og ikke i tegnets innhold. Det gjøres med utgangspunkt i Barthes syv retoriske figurer som undersøker ulike måter myten arbeider på i begrepet inkludering og dets skyggeside og hvordan dette kan påvirke betydningsdannelsen til begrepet. Undersøkelsen tyder på at begrepsskiftet i større grad har hatt en retorisk funksjon enn en reelt perspektivendrende funksjon.
Hva har dette å si for den enkelte eleven som mottar spesialpedagogisk hjelp? Oppgaven gir ikke noe svar på det, i og med at undersøkelsen er perspektivert både teoretisk og metodisk i lys av Barthes tenkning som inviterer til mangfold og uendelighet i forståelsen av betydningsdannelsen fremfor et endelig svar og en endelig konklusjon. Så i stedet for å gi et endelig svar, reiser oppgaven en rekke spørsmål som forhåpentligvis kan invitere til refleksjon og flere undersøkelser av hvordan betydning skapes og endres i forhold til betydningsgivingen av inkluderingsbegrepet.
Rent sjangermessig er oppgaven både en teoretisk oppgave som undersøker hvordan betydning dannes og endres, samtidig som den har et empirisk tilsnitt som både er ment å illustrere teorien og gi leseren et innblikk i mønstre og endringer i betydningsgivingen av begrepet inkludering i de utvalgte offentlige tekstene.
Når det gjelder den teoretiske undersøkelsen av hvordan betydning dannes og endres, trekkes det også veksler på Barthes elev Julia Kristeva og hennes teorier om å møte den Andre gjennom å møte sin egen sårbarhet i språket. Barthes og Kristevas intertekstualitetsbegrep som viser til hvordan tekster, rytmer og stemninger gjør at tekster påvirker hverandre, og hvordan vi som tolker tekstene også «skriver» oss inn i tekstens intertekstualitet i lesningen av teksten, tas også inn i analysen. Her sees det spesielt på den positive stemningen som i mange tilfeller synes å bli skrevet og lest inn i inkluderingsbegrepet. Til slutt anvendes Barthes venn og terapeut Jacques Lacans fire idealtypiske diskurser for å tydeliggjøre hvordan betydningsdannelsen også preges av samhandlingen mellom aktørene som deltar i betydningsgivingen av begrepet inkludering.