Hva gjør vi når det blir bråstopp i fôring av hjortevilt? Erfaringer fra Stor-Elvdal

Abstract

Vinterfôring av hjortevilt er en vanlig forvaltningspraksis i Norge. I Stor‐Elvdal kommune har de brukt silofôring av elg om vinteren i over 30 år, for å holde dem unna vei og jernbane. Formålet er å redusere antall påkjørsler, i et område som er svært utsatt for viltulykker. Da skrantesjuke (CWD) ble oppdaget i Norge i 2016, ble det påfølgende år innført et forbud mot fôringsplasser for hjortevilt, for å unngå konsentrasjoner av dyr og økt smittefare. Dermed ble et viktig verktøy i lokal forvaltning tatt bort.

Denne rapporten undersøker hva som skjedde vinteren 2018/2019 i Stor‐Elvdal, når det ble bråstopp i vinterfôring på grunn av silomangel, og diskuterer dette i lys av det nye forbudet mot vinterfôring, hva er alternativene? Vi har også undersøkt problemet med vinterhogster langs riksveier, og om det lønner seg å frakte hogstavfall vekk fra veien og til etablerte fôringsplasser. Vi fant at frakt av hogstavfall med traktor og tilhenger, var svært dyrt sammenlignet med silofôring av elg. Dette skyldes mest fraktkostnadene, blant annet er fôrtettheten av silo mye høyere enn i furubar, og en transport kan frakte mye mer mat. På det annen side er furubar gratis, og er en del av elgens naturlige vinterdiett. Heltrefelling i landskapet var billigere enn frakting av hogstavfall. Elgens utnyttelse av hogstavfall på fôringsplasser var svært høy sammenlignet med tidligere studier av bruk av hogstavfall i landskapet, fra 90‐100%. Dette kan skyldes at mange elg oppsøker tidligere fôringsplasser. Beitetrykket i landskapet økte noe vinteren 2019 sammenlignet med året før, men påkjørsler var høyere året før enn året uten fôring. Dette skyldes antakelig at snøforhold og vinterlengde har mye sterkere effekt på påkjørsler enn det fôring har, og vinteren 2018/2019 var relativt mild med lite snø. På kort sikt, har kommunen fått dispensasjon til å fortsette å fôre. Men på lang sikt, er det nødvendig å tenke på alternativer.

Vi foreslår å øke naturlig fôrtilgang gjennom skogskjøtsel og avvirkning på en viss avstand fra vei og jernbane, og minske fôrtilgangen i sonen nærme vei og jernbane. Her kan man bygge opp et fôrrikt landskap over tid, med ulike tiltak. På vei og jernbane, kan man prioritere fleksible tiltak i perioder med høy risiko for påkjørsler, og her bør man prøve ut tiltak som tar i bruk ny teknologi.