Sykepleieres kliniske beslutningstaking ved ernæringskartlegging. En kvalitativ studie

Abstract

Sammendrag på norsk Tittel: Sykepleieres kliniske beslutningstaking ved ernæringskartlegging. En kvalitativ studie. Introduksjon: Helsedirektoratet anslår at rundt en tredjedel av eldre pasienter i sykehus og kommunehelsetjenesten er underernærte. Underernæring kan føre til økt sykdomsbyrde og høyere dødelighet, samt økt behov for sykehusinnleggelse og høyere sannsynlighet for reinnleggelse. Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring skal danne grunnlag for å systematisere ernæringsarbeidet i helse- og omsorgstjenestene. Selv om ernæringsarbeidet er forbedret siden tilsyn fra 2011, antyder nasjonale kvalitetsindikatorer fra 2018 at kun 15,7% av de som mottar hjemmesykepleie, er blitt vurdert for ernæringsmessig risiko i løpet av det siste året. Ansvaret for ernæringskartleggingen av hjemmeboende eldre hviler på sykepleierne. Hensikt: Hensikten med prosjektet er å få kunnskap om hvordan sykepleiere utfører individuelle kartlegginger av ernæringsstatus, og på hvilket grunnlag beslutninger tas om oppfølging av ernæringsstatus. Problemstilling: På hvilket grunnlag tar sykepleiere i hjemmesykepleien kliniske beslutninger ved ernæringskartlegging? Metode: Et kvalitativt deskriptivt design basert på tematisk innholdsanalyse er valgt for studien. Datasamlingsmetoden er fokusgruppeintervjuer. Ti sykepleiere deltok, fordelt på to fokusgrupper. Data ble innhentet i februar 2020 i hjemmesykepleien i en norsk kommune. Resultater: Sykepleierne opplever begrenset mulighet til å følge opp alle pasientene, og tar ofte beslutninger på grunnlag av kartlegginger og observasjoner gjort av helsefagarbeidere og assistenter. Sykepleierne beskriver dels at de har manglende dybdekunnskap om ernæring. Etter risikovurdering følger ikke sykepleierne opp med systematisk kartlegging av underliggende årsaker. Sykepleierne setter inn tiltak, men ernæringsplaner er ofte ustrukturerte og inneholder ofte kun konkrete tiltak. Ernæringskartlegging blir ofte bortprioritert, og ernæring har lite fokus. Sykepleierne gir uttrykk for at manglende oppfølging skyldes manglende tid, ressurser, kunnskap, opplæring og rutiner. Konklusjon: Sykepleiernes beslutningstaking er oftest basert på intuitiv dømmekraft, som delvis er systemveiledet og pasientveiledet. Den individuelle kartleggingen utføres ikke systematisk, og variasjon i sykepleiernes erfaringsbaserte kunnskap kan påvirke observasjoner, vurderinger og beslutninger om ernæring. Det tverrfaglige samarbeidet fremstår som mangelfullt, og sykepleierne bærer et stort ansvar. Uten kompetansehevende tiltak kan lav selvtillit og avmaktsfølelse oppstå, fordi sykepleieres kompetanse ikke svarer til ansvaret. Emneord: sykepleie, klinisk beslutningstaking, klinisk resonnement, ernæringskartlegging, hjemmesykepleie

Summary in english Title: Nurses` clinical decision-making in nutritional assessment. A qualitative study. Introduction: The Norwegian directorate of health estimates that a third of elderly patients in hospitals and municipal health care are malnourished. Malnutrition can lead to an increased burden of disease and higher mortality, as well as an increased need for hospitalization and a higher likelihood of re-admission. National professional guidelines for the prevention and treatment of malnutrition will form the basis for systematizing nutrition work in the healthcare services. Although nutrition care have improved since the 2011 audit, national quality indicators from 2018 suggest that only 15.7% of those receiving home nursing care have been assessed for nutritional risk over the past year. The responsibility for the nutritional mapping of home-based elderly rests with the nurses. Purpose: The purpose of the project is to gain knowledge of how nurses carry out individual assessments of nutritional status, and on what basis decisions are made regarding follow-up of nutritional status. Research question: On what basis do nurses in home nursing make clinical decisions in nutritional assessment? Method: A qualitative descriptive design based on thematic content analysis was chosen for the study. The data collection method is focus group interviews. Ten nurses participated, divided into two focus groups. Data was obtained in February 2020 in home nursing in a Norwegian municipality. Results: Nurses experience limited opportunity to follow up on all patients, and often make decisions based on screening and observations made by other care workers and assistants. The nurses describe in part that they lack in-depth knowledge about nutrition. After risk assessment, nurses do not follow up with systematic mapping of underlying causes. Nurses implement interventions, but nutrition plans are often unstructured and often contain only concrete tasks. Nutritional assessment is not prioritized, and nutrition has little focus. The nurses express that lack of follow-up is due to lack of time, resources, knowledge, training and routines. Conclusion: Nurses' decision-making is most often based on intuitive judgment, which is partly system-guided and patient-guided. The individual assessment is not performed systematically, and variation in the nurses' experiential knowledge can influence observations, assessments and decisions about nutrition. The interdisciplinary collaboration appears to be deficient, and the nurses bear a great deal of responsibility. Without competence-enhancing measures, low self-esteem and feelings of powerlessness can arise, because nurses' competence does not correspond to responsibility. Keywords: nursing, clinical decision-making, clinical reasoning, nutritional assessment, home nursing