Interkommunalt samarbeid – en demokratisk utfordring?

Abstract

Interkommunalt samarbeid handler om at to eller flere kommuner går sammen om å løse en oppgave eller et problem. Denne formen for samarbeid er ikke noe nytt i Norge, men det har fått økt oppmerksomhet gjennom kommunereformen. Dagens regjering ønsker kommunesammenslåinger heller enn interkommunalt samarbeid og argumenterer for at interkommunalt samarbeid flytter styringen vekk fra kommunestyrene. I denne avhandlingen undersøkes to interkommunale samarbeid; Hamarregionen utvikling og reiseliv og SÅTE. Hamarregionen er et samarbeid innen næringsutvikling, reiseliv og profilering og består av kommunene Hamar, Stange og Løten. SÅTE er et samarbeid innen drift av ikt mellom kommunene Stor-Elvdal, Åmot, Trysil og Engerdal. Vi har valgt ut vertskommunene Hamar og Trysil, samt to mindre kommuner; Løten og Åmot. Vertskommune er den kommunen som får delegert myndighet fra andre kommuner i samarbeidet til å utføre oppgaver og treffe avgjørelser på deres vegne. Gjennom kvalitative intervjuer med politiske gruppeledere fra posisjon og opposisjon har vi undersøkt kommunepolitikernes oppfatning av tillit, styring og kontroll av disse samarbeidene. Oppgavens teoretiske rammeverk er knyttet til nettverksstyring og governance, teori om offentlig styring generelt og interkommunalt samarbeid spesielt, samt teorier om tillit og styring/kontroll. De største forskjellene i synspunkter finner vi innen Hamarregionene samarbeidet. Politikerne i Løten viser mindre tillit til samarbeidet enn politikerne i Hamar. Det er få skillelinjer mellom posisjon og opposisjon. Det er enighet om at kommunepolitikerne har mindre styring og kontroll av dette samarbeidet enn de har ovenfor egne kommunale enheter/virksomheter. Det er enighet i at de ansatte jobber godt og at samarbeidet gir bedre resultater enn man ville klart alene, men Løtens politikere er kritiske til fokus og prioriteringer som gjøres i samarbeidet og ønsker at det gjøres mer. Politikerne i Trysil og Åmot har mindre innsikt i SÅTE-samarbeidet, da ansvaret for styringen er gitt til rådmennene. Alle parter beskriver samarbeidet som positivt og nødvendig. Med unntak av opposisjonen i Åmot, så var politikerne tydelige i sin tillit til samarbeidet. Politikerne er åpne om at de har gitt fra seg makten og dette oppleves i liten grad som problematisk. Samarbeidene er for ulike, med ulike fokus og organisering, til å kunne sammenlignes direkte. Likevel kan det synes som vertskommunen er noe mer positivt innstilt til samarbeidet enn den mindre kommunen. De største skillelinjene knyttet til skjevhet i maktforholdene mellom kommunene kommer til syne i Hamarregionen.

Abstract Inter-municipal cooperation is when two or more municipalities formalize an agreement to work together to solve a task or a problem. This form of cooperation is nothing new in Norway, but it has received increased attention through the latest municipal reform. Today's government wants larger municipalities rather than inter-municipal cooperation and argues that inter-municipal cooperation moves the power away from the municipal councils. In this master thesis, two inter-municipal collaborations are examined The Hamar region and SÅTE. The Hamar region is a collaboration within business development and tourism and consists of the municipalities of Hamar, Stange and Løten. SÅTE is a collaboration in IT between the municipalities of Stor-Elvdal, Åmot, Trysil and Engerdal. We have selected the host municipalities Hamar and Trysil, as well as two smaller municipalities Løten and Åmot. Through qualitative interviews with political group leaders from position and opposition, we have examined politicians' perceptions of trust, governance and control of these collaborations. The thesis's theoretical frameworks is theories about network and governance, theory of public governance in general and inter-municipal cooperation in particular, as well as theories of trust and control. The greatest differences in points of view was in the Hamar region. The politicians in Løten show less confidence in the cooperation than the politicians in Hamar. There are few differences between position and opposition. They agree that they as politicians have less control over this cooperation than they have above their own municipal units. They also agree that the employees in the cooperation work well and that the cooperation gets more results than each municipalities would have done on their own. Løten's politicians are critical to the focus and some priorities in the cooperation and want more work done. The politicians in Trysil and Åmot have little insight in the SÅTE cooperation, since the administration are managing this. All parties describe the cooperation as necessary. With the exception of the opposition in Åmot, politicians were clear in their confidence in the cooperation. The politicians are open about the fact that they have given away the power and they do not feel that this is a problem. The two collaborations are different, in both focus and organization, and are therefore hard to compare. Nevertheless, it seems that the host municipality is more positively to the cooperation than the smaller municipality. The largest dividing lines related to distortions of power relations between the municipalities appear in the Hamar region.