Midlertidige ansettelser i offentlig sektor

Abstract

Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie av midlertidige ansettelser i offentlig sektor i Norge. Hovedregelen i både arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd og statsansatteloven § 9 første ledd er at ansettelser skal skje i fast form. Unntak i lovverk tillater arbeidsgivere å dekke enten manglende arbeidskapasitet eller et spesifikt bemanningsbehov med midlertidig arbeidskraft. Midlertidig ansettelse er et kontroversielt område ettersom det balanserer delvis motstridende behov for både arbeidsgiver og arbeidstaker. Det denne oppgaven forsøker å finne ut er hvilke utfordringer både arbeidstakere og arbeidsgivere i et midlertidig arbeidsforhold normalt møter, i tillegg til å avdekke hvordan et midlertidig arbeidsforhold kan bli best mulig for begge parter. Oppgavens problemstilling er følgende: Hvilke utfordringer møter midlertidig ansatte og deres arbeidsgivere? Oppgavens teoretiske innhold tar utgangspunkt i en rekke kvantitative studier og noen kvalitative studier på temaet, i tillegg til rettskilder og foreliggende organisasjonsteori og organisasjonspsykologi. Hensikten med oppgaven er å utvikle forståelse av arbeidstakers og arbeidsgivers utfordringer relatert til midlertidige ansettelser i offentlig sektor, samt oppsummere funnene på en enkel og praktisk anvendelig måte – i form av en sjekkliste for arbeidstakere og arbeidsgivere til bruk ved inngåelse av midlertidige ansettelsesforhold. Studien er kvalitativ med en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming som tar utgangspunkt i utsagn fra ni dybdeintervjuer med syv arbeidstakere og to arbeidsgivere som har direkte erfaringer fra midlertidige stillinger i offentlig sektor. Studien finner at både arbeidstakere og arbeidsgivere i offentlig sektor møter på diverse utfordringer når arbeidsforholdet er midlertidig, men at et midlertidig arbeidsforhold også kan inneholde noen fordeler for begge parter. Arbeidstakere foretrekker faste arbeidsforhold og inngår stort sett i midlertidige ansettelsesforhold kun når de må, med noen unntak der de takker nei til et fast tilbud som, sammenlignet med den midlertidige stillingen de allerede har, innebærer lavere lønn, lavere status eller uønskede arbeidsoppgaver. Arbeidsgivere i denne undersøkelsen gir også uttrykk for at de foretrekker faste ansettelser, men at dette ikke alltid er mulig på grunn av finansiering eller overordnede avgjørelser i organisasjonen. Andre relevante funn er at både arbeidstakere og arbeidsgivere ofte mangler kunnskap om lover og regler knyttet til midlertidig ansettelser. Tre- og fireårsregelen benyttes stadig helt til grensen, og det stilles spørsmål om hvorvidt den ulovfestede grunnbemanningslæren følges. Lønn er et område som er mindre problematisk ettersom de fleste av de midlertidige arbeidstakerne mener å få en rettferdig lønn. Ferieavvikling og konflikthåndtering eller ytringer er mer omstridte temaer for arbeidstakerne, som føler at de ikke kan gi uttrykk for sine ønsker, behov eller opplevelser av frykt for å ikke få forlenget arbeidsavtale. Dette gjelder også for noen av arbeidstakerne i forbindelse med å benytte lovfestet rett til egenmelding eller permisjon ved syke barn. Utviklingsmuligheter finnes i de fleste midlertidige arbeidsforhold i denne studien, og bidrar til at midlertidig ansettelse ikke bare anses som et springbrett eller «steppingstone» til fast ansettelse for arbeidstakere, men også som en mulighet for arbeidsgivere til å utvikle og investere i kandidater til ledige faste stillinger i fremtiden.