| dc.description.abstract | Denne studien utforsker forholdet mellom kjærlighet og sosialt arbeid. Prosjektet stiller følgende hovedspørsmål: Hvilken betydning har kjærlighet i barnevernets praksis? Dette undersøkes i hovedsak gjennom ungdoms og ansattes egne beretninger og erfaringer av den profesjonelle relasjonen i et barnevernstiltak. I tillegg undersøkes også foreldres opplevelser med møte med barnevernet.Prosjektet søker kunnskap om indikasjoner på kjærlighet med utgangspunkt i det som deltakerne erfarer i praksis. Det er utrykkene for kjærlighet som etterspørres, samt hvilken betydning kjærlighet kan ha i arbeid med utsatt ungdom som er under oppfølging av barnevernet. Denne erfaringsbaserte kunnskapen blir belyst ut fra ulike teoretiske perspektiv på hvordan kjærlighet kan oppfattes og forstås.
Hovedperspektivene er kjærlighet forstått som nestekjærlighet og kjærlighet som en form for anerkjennelse. Nestekjærlighet viser til det moralske ansvaret man har for «å elske sin neste.» Nestekjærligheten utfordrer profesjonaliteten som en moralsk fordring som krever at den andre blir møtt med medfølelse, respekt og omsorg uavhengig av hvem det er som er den hjelpetrengende (Løgstrup, 1991). Kjærlighet som en form for anerkjennelse bygger på en emosjonell relasjon som finnes i familie og nære relasjoner der anerkjennelsen handler om å bli elsket som en er, og slik en er (Honneth, 2008). Her kan kjærlighet sees på som en behandlingsstrategi der man gjennom anerkjennelse og nære familieliknende relasjoner har som mål å oppnå en positiv utvikling hos utsatte barn og unge.
Undersøkelsen er gjennomført i ulike deler. Hovedvekten av datagrunnlaget kommer fra et feltarbeid i et barnevernstiltak der det ble gjennomført deltagende observasjon, intervju med 14 ungdommer og fokusgruppeintervju med ansatte. Studien anvender i tillegg data fra forskningsprosjektet «Det nye barnevernet» (DNBV), som bygger på intervju av 388 foreldre som har vært i kontakt med barnevernet. Funnene viser at mange emosjoner er involvert i foreldrenes møte med barnevernet og at de negative og vonde emosjonene er dominerende. Undersøkelsen viser videre at emosjonene har stor betydning for foreldrenes opplevelse av hjelpen fra barnevernet. Her er opplevelsen av trygghet og anerkjennelse viktige element som fremmer et godt samarbeid med barnevernet.
Resultatene fra feltarbeidet i barnevernstiltaket viser at kjærlighet er et begrep som særlig ungdom er bekvem med å bruke om kvaliteter i relasjonen med sosialarbeideren. De beskriver konkrete utrykk for kjærlighet som kan samles under noen fellesbenevnelser: betydningen av å bli sett og anerkjent for den man er, fysisk bekreftelse og anerkjennelse, at man viser følelser i relasjonen fra begge parter (gjensidighet), og utholdenhet i relasjonen. I tillegg beskrives kjærlighet fra de ansattes side som en grunnholdning og en etisk kompetanse i arbeidet med mennesker. I arbeidet med ungdom viser den bekreftelse de får gjennom kjærlighet å ha betydning for utviklingen av ungdommens selvtillit ved at de opplever seg som verdifulle og betydningsfulle. Det å bli møtt med kjærlighet fra de ansatte bidrar til å bryte ned de forsvarsverk ungdommene har hatt mot skole, foreldre og i ungdomsmiljøet ved at de begynner å få tillit til omgivelsene. Kjærlighet ser også ut til å ha en betydning for ungdommens gjenopprettelse av brutte og konfliktfulle forhold. Dette har i neste omgang konsekvenser for deres deltakelse i samfunnet på ulike arenaer.
Studien foreslår kjærlighet som en kjernekompetanse i relasjonsarbeid i sosialt arbeid og barnevern, der kjærlighet både inngår i sosialarbeiderens etiske kompetanse og kan anses som en form for anerkjennelse i arbeid med utsatte grupper i samfunnet. | nb_NO |
