«Mayday mayday Kielland velter …» : Redning og arbeidersolidaritet

Abstract

Kielland-ulykken, eller katastrofen, i 1980 er den største industrielle ulykken vi har hatt i Norge. Kantringen av plattformen er også den største maritime ulykken som har vært i Norge etter krigen og den som utløste den største internasjonale redningsaksjonen vi har hatt i Nordsjøen. Totalt døde det 123 menn i ulykken, 89 overlevde. Av de omkomne ble 30 aldri funnet. Ulykken avslørte mangelfullt redningsutstyr, manglende tilgjengelighet på sikkerhetsutstyr, svikt i beredskapen og mangelfull sikkerhetsopplæring. Men den viste også betydningen av god trening, vurderingsevne og profesjonalitet både blant redningsmannskapet og de som var om bord på Kielland. I artikkelen diskuterer vi betydningen av egeninnsatsen og samarbeidet mellom de som var om bord på Kielland og naboplattformen Edda. Det var en innsats der samarbeid var avgjørende viktig for at mange overlevde, men som også førte til at noen omkom under forsøk på å redde andre. Vi beskriver redningsaksjonen med utgangspunkt i erfaringer fra dem som var med på ulykken. Vi utdyper egeninnsatsen og samarbeidet, og analyserer mekanismene bak denne samhandlingen ut fra tenking rundt solidaritet og samhold. Informantene og perspektivet er fra de som overlevde ulykken, de som var med på redningsaksjonen og de som var vitner til den fra luften og fra skipene.

Egeninnsatsen var avgjørende for at den redningskapasiteten som kom til med helikopter og skip hadde noen å redde. Det var helt avgjørende med samholdet og samarbeidet mellom de som havnet i ulykken. Den solidariteten som var mellom arbeiderne, var kraften i arbeiderfellesskapet og gjorde at 89 overlevde mot alle odds.