Siken (Coregonus lavaretus L., 1758 ) : et artskompleks med en spennende evolusjonær historie og forvaltningmessige utfordringer

Abstract

Siken varierer mye i utseende innen og mellom vann. Her oppsummerer jeg egen, og til dels annen, relevant litteratur, for å reflektere rundt hvordan sikens utseende kan være påvirket av slektskap og tilpasninger til ulike forhold i innsjøen, og hvilke forvaltningsmessige konsekvenser dette kan ha. Tre genetiske hovedlinjer (basert på mitokondrie-DNA (mtDNA)), som sannsynligvis overlevde i ulike refugier gjennom siste istid, har kolonisert nordlige deler av Europa. Også innen innsjøer kan ulikt utseendemessige sikbestander være delvis genetisk adskilt. Slike bestander har en form for ufullstendig adferdsbarriere mot å parre seg med hverandre. Basert bare på utseendemessig variasjon kan nesten hver sikbestand beskrives innen binær nomenklatur til å være ulike taxonomiske arter, men dette er ikke hensiktsmessig av ulike årsaker. En viktig grunn her er at bestander som ikke er nært beslektet kan ha utviklet utseendemessige karaktertrekk gjennom parallell evolusjon. Det betyr at de uavhengig har utviklet seg mot samme form fordi de har levd under samme forhold, der karaktertrekk er strukturert av naturlig seleksjon. Like eller ulike karaktertrekk hos sik innen og mellom innsjøer kan oppstå via fenotypisk plastisitet (der den samme genotypen gir ulikt fenotypisk uttrykk i ulike miljøer) og naturlig seleksjon der morfene som er mest tilpasset et gitt miljø, får flest avkom. Mekanismene bak oppsplitting i genetikk og utseende innen- og mellom vann kan være bestemt av ulike faktorer. Den evolusjonære historien om hvor forfedrene kom fra med sine gener, er grunnleggende. Naturlig seleksjon plukker ut hvilke genkombinasjoner og karaktertrekk som går videre i neste generasjon gitt tilpasningsdyktighet utfra eksisterende variasjon. For mange arter og populasjoner kan oppvekstforholdene påvirke utseende og livshistorien ved at de er fenotypisk plastiske. Genetisk struktur og assosierte karaktertrekk kan også bli påvirket av tilfeldig genetisk drift og genflyt mellom populasjoner. Mekanismen bak sympatrisk oppdeling i ulike former av sik innen ett og samme vann kan være økologisk nisje-deling, det vil si at de forekommende formene av siken er tilpasset til å utnytte de ulike delene av innsjøen forskjellig. Gitt tid og geografisk separasjon kan slike økologiske former være på vei til å bli gode biologiske arter via økologisk artsdannelse, noe våre data støtter. Det ser også ut til at flere innvandringer av ulikt utseende sik kan forekomme i samme vann via sekundær kontakt av allopatrisk utviklede (geografisk isolerte) mtDNA-linjer. Slike forhold gir forvaltningen utfordringer med identifisering av bestander, definering av enheter for bevaring, og høsting av denne evolusjonært interessante og gode matfisken. En kombinasjon av genetikk-, utseende- og livshistorieanalyser bør ligge til grunn for å foreslå og iverksette gode forvaltningsenheter. I Norge har vi en stor sik-diversitet som vi må forvalte på en fornuftig og effektiv måte, slik at vi kan både høste av den og forske på den i framtiden.