| dc.description.abstract | Vestfold og Telemark er et fritidsboligfylke. Med vel førtifiretusen fritidsboliger, hvorav om lag halvparten i fjellområdet og halvparten i kystområdet, har også fylket stort spenn i hvor fritidsboliger bygges og brukes. Kysten har en sammenpresset barmarksesong med fritidsboliger som er lokalisert tett opp mot (men ikke overlappende med) større nærliggende byer og tettsteder. En stor andel av fritidsboligene langs kysten eies av husholdninger i kystkommunene i eget fylke. Øvrige fritidsboliger er eid av eiere fra nabofylkene med dominans innover mot og i Oslo. Fjellområdet har både barmark og snøsesong. Fritidsboligene i fjellområdet er i større grad samlet i større felt, særlig de som er bygget på 2000-tallet. Disse fritidsboligene og feltene er lokalisert utenfor tettsteder og bystrukturer, som det i fjellområdet er færre av og de er gjennomgående små.
Vestfold og Telemark fylkeskommune har bedt om en vurdering av flere forhold knyttet til fritidsboligutvikling i fylket. Utgangspunkt er som overordnet problemstilling «om man kan øke bruk av eksisterende fritidsboliger/ hytter for å ta ned behovet for å bygge nye».
Analysen tar utgangspunkt i at det er nye gruppers ønske om å få tilgang til fritidsbolig som driver etterspørsel etter fritidsboliger – en etterspørsel som for tiden er stor. Med gruppe menes da aktørene i fritidsboligmarkedet som står for etterspørselen, som først og fremst er husholdninger og i noen grad kommersielle aktører (typisk for utleieformål) (kapittel 1 og se Kapittel 1)
Når målsetningen er «å ta ned behovet for å bygge nye» fritidsboliger, så kan det skje enten ved å skru til tilbudssiden radikalt slik at etterspørselsbehovet ikke kan dekkes, i alle fall ikke på annen måte enn at flere får tilgang til de fritidsboligene som da er igjen. Dette drøftes i forbindelse med en gjennomgang av FN’s bærekraftsmål, kapittel 9.1 (side 78), og avvises som en realistisk mulighet gitt dagens etablerte planstatus og virkemidler – i alle fall på et lokalt eller regionalt nivå.
Spørsmålet blir da om det er mer realistisk «å ta ned behovet for å bygge nye» fritidsboliger ved å jobbe med etterspørselssiden i markedet. Nå er det lite fylkeskommunene eller kommunene kan gjøre for å redusere etterspørselsvolumet som sådan. Men kommunene og fylkeskommunene har i fellesskap virkemidler for å adsorbere deler av etterspørselen slik at flere får tilgang til eksisterende fritidsboligbestand. Det må i første rekke skje gjennom å stimulere til økt utleie av private fritidsboliger og utvikling av utleiefritidsboliger.
I fjellet er avstanden mellom fritidsbolig og bolig gjennomgående lengre og økt utleiefrekvens avhenger i praksis av tjenester på-stedet utleiefirma kan tilby av støttefunksjoner for private utleiere.
Det gjelder for så vidt også langs kysten, i mindre grad. Det skyldes to forhold. For det første eies en betydelig andel av fritidsboligene av husholdninger som bor i en kystkommune i fylket. Med kort avstand mellom bolig og fritidsbolig gir det en praktisk mulighet for å forestå utleie selv. Dessuten er sesongen på kysten mye kortere enn hva som er tilfelle i fjellet, noe som i praksis også betyr mindre mulig utleievolum.
Fylkeskommunene og kommunene kan sammen og gjennom næringspolitisk satsing stimulere til etablering og/eller videreutvikling av på-stedet utleiefirma som bistår fritidsboligeiere. Vi tror som nevnt at dette primært er aktuelt i fjellet. Dette må være firma som lokaliseres i de fritidsboligtunge områdene, og kan bistå i det praktiske rundt utleie; forberedelse, tilstedeværelse med veiledning og nødvendig service, etterarbeid, ettersyn og betaling. Mulighetene som ligger i dagens markedskommunikasjonsverktøy (FINN, Novasol, AirBnB, TripAdvisor, Booking osv.) gjør det enkelt å nå interessenter både i inn og utland, i tillegg til spesifikke hjemmesider. Men det praktiske kan være et hinder når reiseavstand er stor mellom bolig og fritidsbolig.
Videre kan kommunene legge til rette for at den fritidsboligbestanden som kommer til i årene framover bygges på en slik måte at det i gjennomsnitt gis rom for flere med tilgang enn hva som er tilfelle med dagens fritidsboligbestand. Kommunenes viktigste virkemiddel her er krav til utleieandel (klausulering). Dette kan ha en betydelig og strukturelt sett avtaleforankret økning av tilgang til fritidsboliger. Skal det være en suksess, så må det skje i en sammenheng der det er en på-stedet leverandør av utleietjenester som ivaretar den klausulerte delen av tilgangen til fritidsboligen, og her har også fylkeskommunene en næringspolitiske rolle. En slik satsing bør også sees i sammenheng med destinasjonsutvikling i fjellområdet, og også her har fylkeskommunen virkemidler.
Det er gjennomført en analyse av tilgangsvolumet for fritidsboligbestanden i fylket. Det er drøftet hvordan tilgang til fritidsboliger kan måles. Det gir mulighet for å sette politiske og målbare målsetninger for å øke tilgang fritidsboliger «for å ta ned behovet for å bygge nye» ved å rette tiltak inn mot å øke gjennomsnittlig tilgang per fritidsbolig (kapittel 0, 1 og 1).
Oppdraget består også i å drøfte hva som kan fremme «bruk av fritidsboliger», herunder «tilgjengelige verktøy for å fremme høy bruk av ny fritidsbebyggelse sett opp mot anvendt areal, til bruk i arealplanlegging og utbygging.» Det er følgelig gjort en gjennomgang av faktor som påvirker bruk av fritidsboliger. Det er gjennomført intervjuer av utleieaktører og analyse av kommunikasjon med markedet om utleieobjekter – hva legges vekt på (kapittel 1).
Fritidsboligenes bidrag til lokaløkonomien er behandlet i eget kapittel. Det opereres med et skille mellom primærmarked (oppsetting av nye bygg) og et ettermarked (bruk av fritidsbyggene og oppgradering eksisterende bygg). Det gis et anslag over størrelsen på primærmarkedet i fylket for perioden 2000 – 2018 basert på tidligere arbeider som dekker hele fjellområde i Sør-Norge. Ettermarkedet er vanskeligere å anslå størrelsen på, og vil i større grad kreve egne økonomiske analyser som faller utenfor rammen av dette arbeide. Men, det pekes på at ettermarkedet er viktig for lokaløkonomien, og foreløpige anslag som ikke referer seg spesifikt til Vestfold og Telemark, viser at det har et betydelig volum. Hvorvidt man lokalt får utnyttet dette, er selvsagt ahengig av at tilbudssiden i lokaløkonomien er utviklet slik at etterspørselen kan adsorberes. Her har aktører for fylkeskommunene en rolle i å stimulere til etableringer i fritidsboligtunge områder både innenfor bygg- og anleggsnæringer, og i andre vare- og tjenesteleveransenæringer. Det gjelder særlig i fjellområdet, som gjerne har en vesentlig svakere og «tynnere» næringsstruktur enn hva som er tilfelle langs kysten hvor fritidsboligene er tettere på byer og større tettsteder med en utviklet vare- og tjenesteproduksjon. For begge representerer fritidsboligbestenden en betydelig etterspørsel i ettermarkedet (kapittel 1).
Det er i oppdragsbeskrivelsen også vist til fylkeskommunenes bærekraftmål. Det er følgelig gjennomført en drøfting av fire relevante mål i perspektivet fritidsboligutvikling. Fritidsboligutvikling og bruk er i utgangspunktet en luksus, og i så måte bør det stilles strengere krav til utforming og bruk av fritidsboliger enn til nødvendig husvære. Gitt denne inngangsbetingelsen for å vurdere bærekraften til fritidsboligene, er ett av de viktigste trekkene de senere tiår knyttet til arealbruken. Det pekes på at det utbyggingsmønsteret som har dominert siden slutten av 90-tallet er feltmessig utbygging med etter hvert færre og større felt. Det representerer i det minste en vesentlig mer arealeffektiv utnyttelse enn spredt utbygging. Kommunene tillater i dag stort sett ikke spredet utbygging. Tilkobling til vann og avløp, eller godkjente lokale anlegg, og organiserte renovasjonsordninger, kreves så å si uten unntak. Det er også mer bærekraftig enn om ikke slike regimer skulle vært etablert.
Hvis man legger til grunn at dersom et areal tas i bruk, skal det brukes mest mulig arealeffektivt, og hyppigere snarere en sjelden (det kan ikke betraktes som bærekraftig å ikke bruke bygg det allerede er brukt areal- og materialeressurser på å utvikle). I så måte er det å både øke tilgang og bruk av eksisterende fritidsboligbestand å betrakte om et miuljømessig gode – gitt inngangsbetingelsen. Videre bør kommende utvikling manipuleres i retning av flere tilganger per fritidsboligenhet i forhold til den enhver tid eksisterende fritidsboligbestanden. En rasjonell feltmessig utvikling krever et bedre samarbeid interkommunalt. Her har fylkeskommunene en rolle som må ivaretas bedre enn hva som er tilfelle i dag (kapittel 1). | en_US |
