«Jeg ser deg, hvem ser meg?»
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/2838790Utgivelsesdato
2021Metadata
Vis full innførselSammendrag
Bakgrunn: Denne studien omhandler hvordan det var å være behandler innen psykisk helsearbeid for overlevende, berørte og pårørende etter terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011.
Hensikten: Øke kunnskap om ivaretakelse av behandlere som jobber med mennesker som opplever ekstreme kriser.
Metode: Seks deltakere ble intervjuet i denne kvalitative studien. Det ble benyttet semistrukturerte intervjuer som datainnsamlingsmetode. Intervjuene ble tatt opp på diktafon og transkribert i sin helhet. Analysen ble gjennomført ved bruk av Malteruds systematiske tekstkondensering.
Resultat: Tre hovedkategorier ble identifisert og disse er behandlerrollen i en nasjonal krise, arbeidsmengde og belastning samt veiledning og støtte.
Konklusjon: Funnene viser at deltakerne savnet støtte og veiledning. Det viste seg også ekstra utfordrende å hjelpe de med minoritetsbakgrunn. Behovet for psykoedukasjon viste seg å være veldig viktig i krisearbeidet og et mer tverrfaglig samarbeid ble etterlyst. Engelsk sammendrag (abstract)
Background: This study deals with what it was like to be a therapist in mental health work for survivors and relatives after the terrorist attack on Utøya on 22 July 2011.
Purpose: Increased knowledge about caring for therapists who work with people who are experiencing a crisis.
Method: Six participants were interviewed in this qualitative study. Semi-structured interviews were used as a data collection method. The interviews were recorded on a dictaphone and transcribed in their entirety. The analysis was carried out using Malterud's systematic text condensation.
Results: Three main categories were identified in national crisis as: the role of treatment, the workload and strain, and third, guidance and support.
Conclusion: The findings show that the participants lacked support and guidance. It also proved extra challenging to help those with a minority background. The need for psychoeducation proved to be very important in the crisis work and more interdisciplinary collaboration was called for.