Samarbeid mellom skole og spesialisthelsetjenesten om elever med traumer : «Uten forståelse blir det ingen god behandling»

Abstract

I denne studien er det gjennomført semistrukturerte intervjuer med åtte ansatte i spesialisthelsetjenesten. Hensikten har vært å se på hvilke bidrag ansatte anser som viktige i sitt samarbeid med pasientens nærskole, når et barn er i traumebehandling. Min egen forskning er supplert med forskning der skoleansattes erfaringer fra arbeid med utfordrende elever og samarbeid med spesialisthelsetjenesten er synliggjort. Studien viser at kunnskapsoverføring og ivaretakelse av skoleansatte, ifølge spesialistansatte, er betydningsfulle bidrag.

Videre tar studien utgangspunkt i hvilke barrierer informantene har beskrevet. Studien peker på at spesialistansatte har gode strukturelle betingelser for å kunne ivareta skoleansatte og overføre nødvendig kunnskap. Det knyttes imidlertid større uvisshet til hvilke forutsetninger skoleansatte har for å motta kunnskap og oppleve ivaretakelse gjennom samarbeidet med spesialisthelsetjenesten. Særlig skoleansattes begrensede tid, manglende fokus på relasjonelt arbeid, store elevgrupper og fraværende ledelse trekkes fram som signifikante barrierer.

Skolen synes å være en verdifull arena, hvor ansatte kan støtte opp rundt den behandlingen barnet får. Det er en stor arena for barnet, med tanke på all den tid barn og unge tilbringer på skolen. Dette medfører at skolens forståelse for barnets utfordringer vil være betydningsfullt for barnets trivsel. God tilrettelegging i skolen kan fremme skolefaglige prestasjoner, sosial fungering og samtidig bidra til et bedre behandlingsforløp. For å kunne være en behandlingsstøttende arena, virker skoleansatte å være avhengige av å inneha tilstrekkelig kunnskap, samtidig som de har ivaretakende strukturer rundt seg. Enten ved at skolen i seg selv ivaretar sine ansatte eller ved at samarbeidende instanser kan yte emosjonell støtte.