Egenerfaring som kompetanse vs. Fagkompetanse – forenlig eller et skille?

Abstract

Vi gikk inn i dette temaet med intensjon om å finne ut hvilken kompetanse støttesentrene for seksuelt misbrukte er i besittelse av, hvordan den forvaltes og verdsettes. Er det signifikante forskjeller på egenerfaring som kompetanse og fagkompetanse i en slik bransje, eller er de forenlige? I sentrenes spede barndom var egenerfaring som kompetanse selve grunnsteinen. Vi har sett hvor betydningsfull egenerfaring som kompetanse kan være, og vi ønsker å belyse denne og den unike verdien den har, i takt med leders valg av rolle og tilnærming. Hvilken status egenerfaring som kompetanse får er avhengig av leders holdning til egen rolle, evne til å tilpasse seg den enkelt medarbeider og i hvilken grad leder er relasjonsorientert kontra oppgaveorientert. Leders holdning til egenerfaring som kompetanse har også vist seg gjennom arbeidet med dette prosjektet å ha betydning for leders valg av lederstil og konteksten leder opererer i. Vi har vært nysgjerrige på om egenerfaring som kompetanse krever annen tilpasning av leders rolle og om den har innvirkning på medarbeidergruppens evne til samhandling. Våre funn viser at egenerfaring som kompetanse har en stor egenverdi for de tjenestene sentrene tilbyr sine brukere, og at fagkompetanse alene ikke har samme styrke eller kvalitet. Videre har vi funnet at kombinasjonen mellom egenerfaring som kompetanse og fagkompetanse er velegnet for at sentrene skal kunne forvalte sine oppgaver på en forsvarlig måte. Sentrene har hatt en kraftig utvikling gjennom sine tretti leveår, og kravene til samarbeid med de offentlige instansene har økt. Dette har medført at sentrene må tilpasse seg nye føringer, og at kun egenerfaring som kompetanse ikke lenger er hensiktsmessig nok til å møte disse kravene.

Vi gikk inn i dette temaet med intensjon om å finne ut hvilken kompetanse støttesentrene for seksuelt misbrukte er i besittelse av, hvordan den forvaltes og verdsettes. Er det signifikante forskjeller på egenerfaring som kompetanse og fagkompetanse i en slik bransje, eller er de forenlige? I sentrenes spede barndom var egenerfaring som kompetanse selve grunnsteinen. Vi har sett hvor betydningsfull egenerfaring som kompetanse kan være, og vi ønsker å belyse denne og den unike verdien den har, i takt med leders valg av rolle og tilnærming. Hvilken status egenerfaring som kompetanse får er avhengig av leders holdning til egen rolle, evne til å tilpasse seg den enkelt medarbeider og i hvilken grad leder er relasjonsorientert kontra oppgaveorientert. Leders holdning til egenerfaring som kompetanse har også vist seg gjennom arbeidet med dette prosjektet å ha betydning for leders valg av lederstil og konteksten leder opererer i. Vi har vært nysgjerrige på om egenerfaring som kompetanse krever annen tilpasning av leders rolle og om den har innvirkning på medarbeidergruppens evne til samhandling. Våre funn viser at egenerfaring som kompetanse har en stor egenverdi for de tjenestene sentrene tilbyr sine brukere, og at fagkompetanse alene ikke har samme styrke eller kvalitet. Videre har vi funnet at kombinasjonen mellom egenerfaring som kompetanse og fagkompetanse er velegnet for at sentrene skal kunne forvalte sine oppgaver på en forsvarlig måte. Sentrene har hatt en kraftig utvikling gjennom sine tretti leveår, og kravene til samarbeid med de offentlige instansene har økt. Dette har medført at sentrene må tilpasse seg nye føringer, og at kun egenerfaring som kompetanse ikke lenger er hensiktsmessig nok til å møte disse kravene.